Billedblogg: ultralett telt

 Når man skal på overnattingsturer i skog og mark, er det en kjempefordel om tingene er så lette som mulig. Særlig om man rir, da man har begrenset både plass og vekt man kan ta med seg. Rir man uten pakkhest, bør man bruke tommelfingerregelen at hesten ikke skal bære mer enn max 20% av sin ideelle vekt (Det vil si at om hesten din er 100kg overvektig, så kan den ikke bære 20kg mer for det, så du må finne den vekten som er ideell for din hest, og regne utifra det. ) Dette inkluderer rytter, sal, salvesker, hodelag, grime, og alt hesten måtte finne på å bære.

Anne og jeg har brukt bivy bagene våre en del på tur (det er egen side om dem i menyen), og vi har forsåvidt vært ganske fornøyd med dem, bortsettfra to ting: 1. De kunne vært enda lettere (De veier 1,2kg) 2. De har et problem med mye kondens når de lukkes helt igjen.

Det finnes utrolig ultralette telt å få kjøpt på f.eks zpack, men disse er steike dyre. Men er de aller letteste. Jeg har tittet mye på Ebay, og har funnet dette lille teltet fra Kina. Jeg søkte Portable Camp Camping Tent Single Layer Waterproof Outdoor UV-resistant 1 Person på på Ebay og fant det. Det har ikke noe merkenavn, og det kostet 227kr og hadde gratis frakt. Prisen varierte mye, så her er det bare å lete litt.

Det tok en stund å få det i posten, og her er innholdet: en pakksekk, et telt, to telstenger, fire teltplugger som er verdens letteste og minste, må de minst være! Bittesmå! Og et "tak".
På toppen av teltet er det nemlig et luftehull med myggnetting, og taket spennes over teltstengene, slik at det blir ventilajon. Hele sulamitten veide kun 920 gram (annonsen sa 980g. Det er sikkert noen naturlige variasjoner). I tillegg var det tynt, og tok mye mindre plass enn bivyen, men var noe lengre. Kan være for lang for å få ned i salveskene, men med så lett vekt er det ikke noe problem å ha den oppå salveskene på lenderyggen til hesten.

Teltet kan fint holde to små barn. Fluenetting i døren og i taket. 

Jeg har kjempegod plass inni det. Jeg kan strekke meg alt jeg vil. Jeg er 160cm høy. 

Anne måtte ha beina utenfor, haha. Hun er 173 cm høy, men hun sover med beina litt krøllet når hun sover, så det burde gå greit. 

Min Exped Ultramat S7 får kjempegod plass inni her, med sovepose og greier. 

Dette blir min utsikt i morgen tidlig. 

Eldstegutten på 9 har sovet over 10 netter i telt i år! Dette blir min første. Han sier han sover i et palass i forhold til meg (4-mannstelt). 

Mitt "ultralette" kosedyr må få være med i natt. Han har ikke noe navn, han. Stakkar. 

Konklusjonen min foreløbig er at stoffet er fryktelig tynt, så jeg måtte legge en ultralett tarp under selve teltet. Det kalles et footprint. Det er egentlig ganske lurt å gjøre for å beskytte teltbunnen, uansett.

Jeg har stor skepsis til teltets tetthet i forhold til vann, men tenkte å impregnere det. Likevel føler jeg at det nokså sikkert vil kunne lekke vann inn i bånn. Det var ikke lett å sette opp i skikkelig blåst her hos oss, og de små teltpluggene føltes veldig små når det blåste så fælt, så jeg satte noen steiner oppå dem, og la noe inni teltet. Men nå skal det sies at det blåste MYE.

Teltet gir en mye bedre romfølelse enn bivy bagen, som kun har en liten loop over. Men det er kort i lengden. Utrolig kult telt, som passer for små personer som ikke skal sove i en storm.

Jeg turte å galoppere på tur med bukkehesten! Woho! Tur med dressur.

Bakgrunn om Piruett (hopp over dette avsnittet om du har lest om ham før, eller ikke gidder lese bakgrunnshistorien) 

I dag bestemte Anne og jeg oss for å ta en ridetur med Zoona og Piruett. Jeg har tidligere skrevet om Piruett, men her er et kort resymè: Piruett ble født hos meg, og var en snill hest, men han hadde det med å bukke noe forferdelig. Han ble trent etter alle kunstens regler, med både normal og natural horsemanhip-metoder, klikkertrening og alt. Han ble sjekket opp i hele kroppen, med både massasje, laser og kiropraktikk, tannspesialist på tenner, og saltipasser på sal. Det var ingen fysiske problemer. Så konklusjonen ble at enten var det en protest når ting ble tungt (f.eks på grunn av litt for lite bæring og balanse), eller bare fordi det var gøy. Anyway: Jeg syntes det var veldig slitsomt den gangen, og hadde et lite barn, og hadde flere hester. Han ble derfor solgt. 4 år senere kom han tilbake til meg, og han var da kommet mye lengre i sin utdannelse, men bukkingen var egentlig verre enn noen gang. 

Han ble satt bort hos noen andre en stund, men så fikk jeg ham tilbake for et par uker siden. Jeg har begynt å bli så gammel nå, at nervene sitter mer utenpå kroppen, enn inni, så jeg har kviet meg veldig for å frempovosere bukk. Rett og slett vært redd. Jeg har jobbet bakkearbeid med ham, og tatt ridetimer, og har som mål å få ham opp i middels dressur. 

Når han går bra, så er han helt fantastisk! Han kan virkelig både å gå ned og frem, gå i en lav unghestform, og kan samle seg, og heve ryggen godt, men bare i en liten stund om gangen, på grunn av manglende muskulatur ennå. 

En gang i forrige uke var jeg på en lang leie- og skrittetur, men dette var den første skikkelige turen. 

Zoona

Anne var med på Zoona, som er en varmblods som hun får ri, og trene. 

Rideturen vi var på i går. 

Vi begynner alltid med å leie hestene våre. Det er en fin oppvarming, og særlig hvis man er litt usikker på en hest. Piruett var temmelig anspent, og han og Zoona skvatt til for den minste lille ting, og jazzet hverandre skikkelig opp. Vi leide forbi en ferist vi nesten alltid går forbi, og den var så kjempeskummel at vi ble stående og trene på den i ti minutter. Vi måtte la dem gå forbi mange ganger, og jeg brukte klikkertrening på Piruett, og klikket når han slappet av og senket hodet sitt. Til slutt kom vi forbi den, men da var det betongbrua. Skikkelig skumle saker. Den har vi aaaaldri gått over før. Her brukte vi også en masse tid, da særlig Piruett prustet i nesen og trodde han skulle bli spist opp av vannet fra Holtåa. Til slutt fikk jeg ham til å gjøre noen versader fra bakken, og da begynte han å glemme brua. 

Ved plassen vi pleier å gå opp, gikk Anne opp. Det er noen fine steiner der.  Men siden Piruett hadde litt gruff i sjiraffen, så fortsatte jeg å leie. Ingen vits i å sette meg opp på ham når han var sånn. Jeg leide bort til Fløyta, som er ca 5 km, og å veien ba jeg ham hele tiden om å senke halsen, og klikket, og ga godbit. Han skjønte det veldig raskt, men det var så fristende å heve hodet, så jeg måtte gjøre det mange ganger. Vi gikk også noen overganger skritt- holdt- skritt, noen stillninger til begge sider, og litt versader bortover her.

Se, her skal vi ri! Rene elva i veien!

Til slutt kunne han gå helt fritt, uten at hjortehalsemuskelen ble aktivert. Da satte jeg meg opp, og vi begynte innover terrenget.

I starten var det skikkelig bratt, og vi red opp mot Bjørnholtet. Det var masse vann og myr. Begge hestene syntes det var kjempeskummelt, så vi jobbet en masse med å få dem til å gå rolig over alt vannet, og uten å ta hodet i været. Enkelte steder var det veldig trangt, og Piruett forsøkte å trippe seg raskt igjennom, men jeg tvang ham til å gå svingene skikkelig, bøye seg, og flytte seg for sjenklene mine når vi gikk forbi trær. Noe han trodde ikke var nødvendig når vi ikke var på banen. Etter en million bekker og myrer, så gikk dem fint over, men akkurat her (se bildet) var det pltuselig veldig bratt ned, og masse rennende vann. Det var kjempeskummelt.

- Du må ta bilde når jeg peker ned her, sa jeg til Anne.

Jeg greier å fiske opp en hanske med piskeskaftet

- Arg, må jeg? spurte hun.
- Jammen, jeg kan stå stille, sa jeg.
- Sukk, greit, da, sa hun.

Og så mistet hun hansken sin på bakken.
- Hansken min! ropte Anne (og så var det vel noen ord der som ikke jeg skal gjenta)
- Jeg kan hente den med pisken, sa jeg, og dro frem dressurpisken.
- Ja, da mister du den ikke i vannet, altså! svarte Anne.

Etterhvert kom vi ut like over trollet og Dorrsvangen. Da hadde jeg jobbet så mye med Piruett at han var skikkelig mellom hjelperne mine. Han gikk i bæring og var veldig fornøyd. Hodet hans var i fin plassering, ryggen hans kom opp og han ble veldig behagelig å ri.

- Skal vi trave litt? sa jeg, og jeg tror Anne nesten ikke turte å si noe av redsel for at jeg skulle bli redd og angre meg. Hun var kjempehensynsfull og red bare bak med Zoona, og fant sei at Piruett og jeg red i et snegletrav i forhold til traveren hun satt på. Hun vekslet mellom trav og skritt, mens Piruett og jeg travet bortover. Vi jobbet litt versader, og Anne spurte meg om hvordan jeg tok versader, og hun fikk prøve på Zoona, både på tre og fire spor. Etter noen nedoverbakker i skritt, så spurte jeg om det var greit at jeg tok galoppfatning, og det var det.

Se! Jeg kan ri, jeg kan ri!

Jeg jobbet Piruett sammen litt, fikk nesen hans ned og litt frem, og så bare ga jeg galoppsjenkel. Han responderte med en gang, og jeg fikk en kjempefin, samlet høyregalopp som jeg bare holdt noen få skritt, før jeg klikket og fikk godbit.
Jeg smilte fra øre til øre, og forsøkte så med venstre galopp. Han fattet, men tok høyregalopp igjen, så jeg tok ham ned, men selv med tre- fire forsøk, tok han bare høyregalopp. Men det var greit. Han hadde gjort jobben, og han var nok litt sliten, så jeg gikk av og leide et stykke.

Etterpå satte jeg meg opp, og så tvang jeg Anne til å ta bilde av at jeg galopperte. Måtte jo ha bevis!
Til slutt gikk vi av og leide hjem. Det ble 16,5 km og 3 timer, og hele turen hadde jeg passet på at Piruett ikke fikk gå med sjiraffhals. Han var ikke samlet hele tiden, men han fikk aldri lov å reise hodet så høyt opp.

Takk for turen, Anne