Ellingsrud Ridesenter har for meg vært selve symbolet på skumle dressurtanter med kalvekryss i halsen, perleørdeobber, og svære hester som prustet i galoppvolter på store ridebaner. Min søster bodde nemlig på Ellingsrud da jeg var student, og vi gikk ofte tur fra blokken hennes, igjennom ridesenteret, og ut i marka på den andre siden.Jeg kan fremdeles høre lyden av høvene som dundret mot bakken der en eller annen dressurmann- eller kvinne trente sitt kjempehøye dressurmonster. Og i dag... I dag skulle jeg få lov til å være en av dem!
Stallen På Ellingrud var faktisk mye mer vanlig og normal enn hva vi hadde trodd på forhånd. Det var ikke en gang lysekrone på do. Skuffa! Men det var nå matchende grønt møblement med fine, gammeldagse skap, og ganske fint, likevel. Og hestene hadde hvert sitt vindu inne i boksen. Men ellers så det ganske normalt ut.
Jeg fikk lov til å gi Schack godbit, børste litt, og sale på. Så bar det ut, og rett opp.En ridelærer som kaller seg selv "tante grusom", er ikke noen snill og mild ridelærer. Heldigvis. Jeg ble kastet rett inn i jobbinga etter å ha skrittet ham til ridebanen.
Selv har jeg små fullblodsaraber med pygmègange, og selv om Schack slett ikke har de største bevegelsene, så var de milevis lengre enn hva jeg er vant til. Jeg hadde fusket litt, og kikket på Youtube toturials på "how to improve your sitting trot", og satt og tenkte på hvordan jeg skulle absorbere alle bevegelsene.
Men Karin sa i hvertfall at jeg hadde rettet opp sitsen bedre, og satt nå mer jevnt på begge sittebeina. Hurra! Men det var bare å komme ned fra sin høye hest. Eller, rettere sagt, opp på sin høye hest, for her skulle det arbeides.
Schack fløy bortover banen i store steg, og jeg tenkte så hardt jeg kunne på alt Karin hadde sagt: Utvendig tøyle og innvendig sjenkel! Ikke innvendig tøyle. Vekten på utvendige sittebein. Bekkenet mer vippet bakover, og rett i ryggen, og beina ned og ikke for langt bak, og og og ... Det tok ikke særlig mange sekundene før kroppen hadde nok med å koordinere alt sammen før Karins stemme igjen smelte: "Utvendige tøyle og innvendig sjenkel! Hvor er din innvendige tøyle nå?".
Men på et vis greide vi å ramle oss igjennom noen sjenkelvikninger. Shack var mye tyngre enn mine hester, og hoftene mine, som fremdeles var skikkelig støle etter første ridetime med Karin, dirret av anstrengelse. Men så løsnet det litt innimellom, og plutselig kunne hele hesten bare bli myk som smør i hendene mine, og selv den minste sjenkelbevegelse kunne få ham til å flytte seg.Et par ganger ble han litt skremt av noen fotballfolk som hoiet, men de fleste gangene han slo hodet opp, eller gikk et annet sted, så var det bare min feil.
Så ba Karin meg om å ta galoppfatning. Og her var det ikke snakk om noen trygghetssone der jeg kunne sitte i ro og mak på en storvolte og justere inn og ut og hastighet. Her var det rett på firkantsporet, og en volte ved annenhver bokstav på banen. Jeg stakk tungen ut av munnen (slik jeg gjør når jeg konsentrer meg hardt), og fattet som best jeg kunne.
- Jeg så ingen fatning, jeg, sa Karin sarkastisk, så både Anne og jeg måtte le. Hesten gikk likefullt i skritt, den, som før jeg begynte. - Ikke prøv så hardt, da føler han seg overfalt, sa hun. Og jammen virket det ikke, og gutten fattet.
Så galopperte vi med store, prustende, og tunge høver nedover langsiden, og plutselig så kjente jeg at nå, nå var jeg faktisk en av dem! En av de skumle dressurfolkene på Ellingsrud ridesenter!
