Terreng
søndag 14. juni 2015
Dag 10. Aateige- Fokstugu- Hjerkinn_ over fjellet 40km
Dag 10
Vi våknet opp i den fine, lille bua til Alf og Karin. Det var godt og varmt, og vi hadde en masse puter, dyner, tepper og sausekinn. Bankelydene på døren fikk oss til å sette oss opp, og en morgenblid Karin forkynte at klokken var åtte, og vi måtte komme og spise frokost.
Planen vår hadde vært å stå opp klokken syv, siden vi skulle ri såpass langt og krevende i dag. Men mobilen til Anne hadde ikke vekket oss. Senere fant vi ut at når lyden var skrudde av, så var også alarmene skrudd av på den.
Vi fikk god forkost, og Alf og Karin viste oss to elger som gikk på et jorde langt nede. Vi fikk låne kikkerten og se, og etterhvert kom det også en tredje.
Huset til Karin og Alf var huset Alf hadde vokst opp i. Nå bodde de på Otta, men var her mye om sommeren. Huset var gammelt, og fullt av personlighet. Man kunne se farger og kombinasjoner som ikke er vanlige i dag, nå som alle hus skal være hvite og sterile. Det var gamle bilder på veggene, bilder av hus, og gamle visdomsord med den lille jenta og gutten, med tekst som alltid begynner med: "Kjærlighet her...". På badet var det også en plakett med et troll som smilte sjarmerende mot deg og inskripsjonen: " Jeg bader en gang i året. Enten jeg trenger det, eller ikke. ".
Vi kom oss ut til hestene, som fikk litt kraftfôr mens vi salte på dem. Det er utrolig mye ustyr som skal på, men vi har begynt å få teken på det nå. Jeg har selve salen min, og på den sitter de fremre salveskene fast. Det er en sort Cashel-salveske med to sidelommer og en stor midtlomme. I den midtre lommen har jeg pilegrimspasset, regnponcho og en plastsøppelsekk til å ha på sauen om det regner, samt powerbanken og ledning. I tillegg er det en liten lomme oppå denne. Der har jeg nesespray og mentolathum. I sideveskene har jeg en liten colaflaske, rainlegs (som er tynne chaps til å feste utenpå ridebuksen. Holder regnet unna akkurat på lårene. De veier nesten ingenting, og er lette å ta av og på). Jeg har vindjakken min og vindbuksen min, kartene, noen dager pilegrimsguiden, og gjerne litt sjokolade i disse veskene. Drikkeflaskkeholderen min i gult henger å siden. Der hadde jeg i dag en vannflaske fylt med vann fra den hellige Olavskilden, så vi får god lykke over fjellet, og helbredelse.
Oppå denne salvesken er kartet festet. Det et eget kit med kart i en plastlomme, og en del smålommer. Enkel å feste oppå, og lett å ha småting tilgjengelig. Så har jeg et saueskinn på salen, og dette er festet med høytråd i fremsvisselen, og for denne turen har jeg festet den litt bedre. I tillegg har jeg en karabinkrok som jeg fester tøylene i når jeg skal finne frem noe, når jeg leier hesten i leietauet, eller jeg fester salgjorden i den når jeg skal ta av salen, så den ikke henger og slenger.
Når jeg så har fått dette oppå hesten, bretter jeg sammen dekkenet, og legger det bak salen på lenden. Så fester jeg de to store salveskene sammen, og legger dem over dekkenet. De festes med en rekke remmer i ringer på salen, og i salgjorden, samt en egen gjord under magen på hesten. Saueskinnet festes med en løs strikkgjord, og forstykket festes foran isalen, og under salgjorden bak løsgjorden, for å hindre at salen sklir bak, eller at løsgjorden gjør det.
Så fester jeg liggeunderlaget i en rull bak salen, og setter ukulelen fast med to gule, tynne jekkestropper. Bittet har jeg stort sett hengende i kroker bak eller foran salen, og rir bittløst.
Pilegrimsleden begynte opp på fjellet rett utenfor Alf og Karins hus. Vi måtte forbi inngjerdningen til Lotte og Ronja igjen, og så var det en port der det velkjente pilegrimsmerket stod, samt en blå krone, siden dette er den gamle kongeveien.
Det var spesielt å se hvordan hele terrenget endret seg idet vi gikk igennom denne porten. Fra å være frodiggrønt og masse, tykt, langt beitegress å Aateige, gikk det straks over til å være steinete, tørt og mye rødt og brunt i lav og lyng. Trærne ble med ett krokete og hadde tynnere stammer og kortere grenser med butte knopper i stedet for lange, hengende fingre, slik bjørketrærne har lengre ned.
Vi fikk fjellfølelsen med det samme, og begynte oppstigningen med smil om munnen og en lett stemning. Det var dette vi hadde kommet for. Å ri over Dovre. Ri på fjellet. Ri til Trondheim. Hjemme var det masse lavland og grusveier, terreng der også, men med andre karakteristiske trekk enn her. Nå var vi ved Dovre, og over skulle vi. Vi skulle ha to dager foran oss, som skulle være høydepunktet på turen.
Det var mange som advarte oss mot å krysse fjellet. Det var noen tyskere som hadde gått leden dagen før, og de sa de hadde vasset med snø til livet, og de var helt utslitt. Alf hadde kjørt dem ut fra fjellet i en gammel militærbil. Det var sikkert ikke egentlig en bil, men et slags superkjøretøy som fikset terrenget og snø. Alf visste ikke helt om han trodde på det med snø til livet. Han mente det nok var noen fokker her og der, men at det stort sett burde gå greit. Alternativet var å ri E6, og det hadde vi absolutt ikke lyst til. Kunne tyskerne, så kunne vi og! Men vi måtte passe oss for moskus. Siden våren var så veldig sen og veldig kald, trakk de ned mot lavere strøk. Og møtte vi moskus måtte vi straks trekke oss sakte tilbake. Vi måtte bare håpe at vi ikke kom bardus på en som lå inne i en busk. Men som regel var de på andre siden av E6.
Litt skremte ble vi, så vi tok en slurk av Olavvannet, og helte litt i manen på hestene, for sikkerhetsskyld. Vann som var velsignet av både Odin, Tor og Gud, måtte vel være å helgardere seg? Vi ba Allfred om å hjelpe oss til å få en fin tur over fjellet, også. Så var vi helgardert i mange religioner.
Vi skrittet en god stund, og så slo vi over i et lett trav. Hestene var rolige, gikk på slakke tøyler og virket å nyte fjelluften. De kikket seg rolig rundt, og jogget fint oppover stien til tross for steinete underlag. Jo høyere opp vi kom, jo rødere ble det. Ispedd av lysebrune flekker. Det tok ikke lang tid før det kom en og annen hvit snøflekk.
Vi kom opp på et platå, og leden snirklet seg i kruseduller mot snøfokkene. Vi trasket uti det, og hestene gikk fjærlett over snøen. Det var såpass kjølig at både dunjakken, vindjakken, buff og bandana samt vinterhansker kom på. Vindbuksene hadde vi hatt på fra starten.
Det tok ikke lang tid før hestene datt litt ned i snøen, og det ble tungt å gå. Vi trasket litt rundt, og kom på den andre siden. Men hvor var leden? Vi peilet oss inn nordover, og fant den igjen noen meter lengre bort. Den gikk opp på en liten topp, og rundt og ned på andre siden. Så kom vi til en ny
snøfonne. Det ble snø over knærne på hestene, de prustet litt i nesen, men fant seg i sin skjebne. Vi hadde tross alt trent mye på å gå i snø i vinter. Men etterhvert sank de dypere, og plutselig falt de ned i et hull. Snøen rakk over bringen, og Snippa stoppet og tittet seg forvirret rundt etter den beste veien ut av snøfonnen. Shamrac samlet bakbeina og hoppet som en gasselle og landet med samlede frembein. Men det var like dypt der, så han tok sats igen, og hoppet med samlede bein raskere og raskere. Jeg forsøkte å stoppe ham, men han ble vill i øynene, så jeg hoppet av og tok tak i leietauet.
- Nå må du roe deg, vennen, sa jeg.
Shamrac svarte med å blåse hardt, og satte i et nytt gassellehopp.
- Stopp! ropte jeg, og dro hardt i tauet.
Han vred seg rundt og begynte å trave med høye elgsteg rundt meg.
Jeg lot ham løpe rundt meg, men jeg så at panikken tok ham, og han lå dypt i snøen og spant ned den. Jeg tenkte det beste var å slippe ham, så han kunne gå til Snippa og Anne før han tråkket på meg i all basingen sin. Så jeg slapp, og han kastet seg rundt, hoppet ut av snøfonna som en grisunge som blir sluppet i høyt gras for første gang, og satte i hurtig trav med halen til værs, i retning Aateige igjen.
- Shamrac! ropte jeg fåfengt.
Anne smattet på Snippa og satte etter ham, men Shamrac var på full fart sørover igjen.
- Anne! Ta ham, da! ropte jeg, og forsøkte pesende å løpe i snøen. Kom jeg til å måtte gå hele turen tilbake til Aateige for å hente ham? Hvor langt hadde vi egentlig ridd? Hvor lenge? Jeg anslo at det sikkert ville ta meg en time å ri tilbake. Og måtte vi i såfall snu og ta E6? Forarget kjempet jeg meg ut av snøen, og kom på steingrunn igjen.
Anne kom nærmere Shamrac, og det så ut til at han økte farten. Dersom han satte i galopp ville Snippa og Anne ikke ha en sjanse i havet. Eller på fjellet, rettere sagt. Annlle stoppet Snippa og forsøkte å ri motsatt retning i håp om at Shamrac skulle stoppe opp og komme etter. men han travet med hodet i stolt araberholdning og en nakkekrumming som kunne gjort en hvilken som helst avlshingst misunnelig. Knærne hans danset i bringehøyde, og hele siluetten hans kunne sees mot den grå himmelen.
Anne og Snippa tok opp jakten på ham igjen, og endelig fikk de tak i ham. Jeg peste meg løpende mot dem, og fikk etter en liten stund hesten min igjen. Jeg visste ikke helt om jeg skulle være sint på ham eller ikke, men jeg var i hvertfall veldig glad for å slippe å gå tilbake til Aateige.
På grunn av den tunge snøen, satte jeg meg opp igjen. Vi red utenfor der vi kunne, men måtte over noen flere fokker. Shamrac likte det ikke noe særlig, men jeg var fast bestemt på å ikke hoppe av igjen. Han balet litt, men jeg holdt meg fast, selv om han tok kenguruhopp.
På toppen var det en trekasse med en bok der vi skrev navnene på oss selv og hestene. Så så vi Fokstugu og Allemannsrøysa. Allemannsrøysa er en steinrøys der man kan legge igjen en lidelse eller bør man har båret på. Dersom man hadde noe slikt, kunne man ta med en stein hjemmefra, og børen eller lidelsen ville bli igjen her på Allemannsrøysa. Dessverre hadde ikke vi med noen steiner hjemmefra, men vi beundret den litt, før vi dro videre. Vi var overrasket over hvor langt vi faktisk hadde kommet.
Vi ringte Alf for å fortelle hvor langt vi var, for han og Karin skulle kjøre en del av utstyret vårt over til Fokstugu. Vi rapporterte om de tre rypene vi hadde sett, for som jeger etterspurte han slik informasjon. Vi fortalte og om snøen, men at det nå sikkert ville gå fort. Trodde vi.
Vi snakket også med en journaslist fra en lokalavis, og med TV2-reporteren som skulle møte oss på Fokstugu. Så red vi med godt mot.
Men det kom mere snø. Vi red lange omveier, og noen ganger over. Det gikk sakte og trått, og var vått og ikke så bra. Det blåste, og kom til og med noen snøfnugg. Så kom vi plutselig til en skikkelig snøkant. Vi kunne ikke se over kanten, så Anne holdt hestene, mens jeg snek meg forsiktig og tittet over kanten.
Det var en elv eller stor bekk nede i en bratt og ufremkommelig dal. Det var ca ti meter rett ned, og snøen hadde lagt seg som en stor bølge av en kant med heng utenfor. Det var nok et enormt troll som hadde tatt en isskje for å lage seg en iskule, tenker jeg. Det var jo mest Dovregubber rundt her, men de var jo ikke så store, så jeg lurer på om det må ha vært en gammel jotne, siden det var såpass stort.
-Jeg rir i allefall ikke ned her, sa jeg til Anne.
Hun tittet litt på meg, og måtte bort og se selv.
- Hva gjør vi nå, da?
Vi kikket litt til både høyre og venstre. Mot høyre var det enda dypere ned i dalen, men mot venstre var det ørlite grann bedre. Snøfonnen hang ikke like mye nutover kanten der.
Vi bestemte oss for å gå i sikk-sakk nedover mot venstre, men holdt oss hele tiden langt foran og over hestene, i tilfelle de gikk igennom og skled de ti meterne ned. Jeg hadde hjertet litt i halsen, men det var jo bare å gå. Hva skulle vi ellers ha gjort? Snudd, liksom?
Vi trasket ned den bratte skrenten, og ba til Allfred om hjelp. Han var snill mot oss, og snøen holdt tyngden til hestene, og det var ikke lenge før vi stod midt i den steinete, herlige elven. Det gjorde ikke noe at vi måtte vasse igjennom og at det var en masse høydeforskjeller og slett ingen god bunn i elven. Det var mye bedre enn snøkanten etter trollisskjea!
Vi hadde mistet myen tid, og det så ikke ut til at hverken Alf eller noen av journalistene slapp unna å vente på oss. Vi okket litt da det kom noen nye snøfokker, og forsøkte så godt vi kunne å holde oss på haugene av lav og lyng. Rundt trærne var det stort sett bare flekker, så vi red fra tre til tre. Innimellom sank de dypt, og Shamrac tok rådyhopp med samlede bein, og kavet. Snippa stoppet opp og nektet å gå. men vi kom oss igjennom, og biten vi trodde skulle ta en halvtime, tok to timer...
Til slutt kom vi endelig ned mot Fokstugu. Vi var blitt advart mot å gå rett ned dit på grunn av grinder man ikke kom igjennom med hest, men Alf sa det ikke stemte, og han hadde rett. Det var kun en grind helt nederst, og den var vidåpen. Kanskje Allfred hadde åpnet den for oss?
Vi kom oss ned, og Alf og Karin stod klare med høy, kraftfôr og en del av bagasjen vår. Det var deilig å gi hestene god mat, siden det ikke var noe som helst spiselig for gamper over fjellet.
Journalisten var på plass, og han intervjuet oss mens vi fikk varm te og ferske boller av Karin. Etterhvert kom tv 2 og filmet oss, også. Det var litt kleint å sitte der og fortelle om turen mens det var et kamera oppi ansiktet vårt. Vi har jo bare ridd på en liten tur, og skjønner, helt ærlig, ikke hvorfor det er så spennende. Men jeg synes nå det er litt stas, selv om Anne nok kunne vært foruten.
Hestene fikk en god høypause før vi dro videre mot Hjerkinn. Tv2 satte et GoProkamera på hjelmen min, og fikk oss til å ri litt opp og ned, mens de filmet. Men kameraet ramlet rett ned på bakken, så jeg måtte hoppe av og hente det, så jeg lurer på hvordan det egentlig gikk med det. Det var i hvertfall mye større og mer klumpete enn mitt Sony-kamera, så jeg er glad jeg fikk det av Frank Olaf, fremfor GoPro.
Vi ga fra oss GoProen, og satte av gårde i galopp bortover noen myke veier mot Hjerkinn. Vi fikk noen kjappe kilometre, og så måtte jeg gå på do. Det var veldig få steder å gjemme seg, men det var en gjeng buskete fjellbjørker som skilte oss fra E6, så jeg satte meg der. Da hørte jeg et sykkelpling, og fikk på meg buksa i fart. Både syklisten og jeg latet som ingenting, og så red vi videre. Bare noen hundre meter senere var det en do ved veien.
Vi kom over noen bløte partier der det lå planker i veien som folk skulle gå over. Det var litt vanskelig med hest, men de gikk stort sett på siden, og det var ikke noe stort problem. Vi gikk av og leide en del, og det var mye terreng også på denne biten, selv om vi ikke var høyt oppe i fjellet.
Etter et stykke så vi en skikkelig diger klump med trollbæsj. Synes det er utrolig frekt at ikke DNT (Den Norske Trolletterettningen) fjerner dette! Bikkjemøkk er det jo så mye snakk om, og selv hestebæsj får vi tyn for. Vi er så nøye med å fjerne den, men trollbæsj, det vår være.
Fargene bortover akkurat der var helt utrolige! Lav og mose skinte i lysegrønne lime-farger, ispedd rødt og gult. Det nesten sprakte i farger, og med den blå himmelen bak var det nesten så vi måtte skygge for øynene.
Vi slapp unna snø, og kom forbi noen søte sætre, og ut i et hyttefelt. Herfra gikk det litt kjedelig asfalt, som så ut som grusvei på kartet. Kjedelig å bli lurt sånn.
Omsider kom vi frem til Hjerkinn Fjellgård. Da var vi rimelig slitne og leie. Vi hadde ridd i 8 t 45 minutter denne dagen. Med pauser. Det verste for hestene var manglen på mat, så de hadde fått høy på Fokstugu, og ellers kraftfôr vi hadde med oss. Nå kom de endelig ut på et fint beite. Vann var heldigvis lett hele turen, da det var bekker over alt. En fordel med å ri i Norge er tilgangen på ferskt, klart, kaldt og godt vann over alt!
På hjerkinn rakk vi akkruat såvidt middagen etter å ha stelt hestene. Vi fikk buffet med svinekjøtt i rød saus, skinke med hvit saus, Det var masse grønnsaker og kokte poteter. Som dessert var det kjeks og ost. Dovreosten var god, men de hadde en annen doluktost som smakte så grusomt at smaken satt i munnen i lang tid etterpå.
Vi fikk vasket litt klær i vasken, og fikk endelig tatt av oss de klissvåte skoene, leggchapsene, ridebuksene og ullstilongsene, og tatt en god dusj.
Vi våknet opp i den fine, lille bua til Alf og Karin. Det var godt og varmt, og vi hadde en masse puter, dyner, tepper og sausekinn. Bankelydene på døren fikk oss til å sette oss opp, og en morgenblid Karin forkynte at klokken var åtte, og vi måtte komme og spise frokost.
Planen vår hadde vært å stå opp klokken syv, siden vi skulle ri såpass langt og krevende i dag. Men mobilen til Anne hadde ikke vekket oss. Senere fant vi ut at når lyden var skrudde av, så var også alarmene skrudd av på den.
Vi fikk god forkost, og Alf og Karin viste oss to elger som gikk på et jorde langt nede. Vi fikk låne kikkerten og se, og etterhvert kom det også en tredje.
Huset til Karin og Alf var huset Alf hadde vokst opp i. Nå bodde de på Otta, men var her mye om sommeren. Huset var gammelt, og fullt av personlighet. Man kunne se farger og kombinasjoner som ikke er vanlige i dag, nå som alle hus skal være hvite og sterile. Det var gamle bilder på veggene, bilder av hus, og gamle visdomsord med den lille jenta og gutten, med tekst som alltid begynner med: "Kjærlighet her...". På badet var det også en plakett med et troll som smilte sjarmerende mot deg og inskripsjonen: " Jeg bader en gang i året. Enten jeg trenger det, eller ikke. ".
Vi kom oss ut til hestene, som fikk litt kraftfôr mens vi salte på dem. Det er utrolig mye ustyr som skal på, men vi har begynt å få teken på det nå. Jeg har selve salen min, og på den sitter de fremre salveskene fast. Det er en sort Cashel-salveske med to sidelommer og en stor midtlomme. I den midtre lommen har jeg pilegrimspasset, regnponcho og en plastsøppelsekk til å ha på sauen om det regner, samt powerbanken og ledning. I tillegg er det en liten lomme oppå denne. Der har jeg nesespray og mentolathum. I sideveskene har jeg en liten colaflaske, rainlegs (som er tynne chaps til å feste utenpå ridebuksen. Holder regnet unna akkurat på lårene. De veier nesten ingenting, og er lette å ta av og på). Jeg har vindjakken min og vindbuksen min, kartene, noen dager pilegrimsguiden, og gjerne litt sjokolade i disse veskene. Drikkeflaskkeholderen min i gult henger å siden. Der hadde jeg i dag en vannflaske fylt med vann fra den hellige Olavskilden, så vi får god lykke over fjellet, og helbredelse.
Oppå denne salvesken er kartet festet. Det et eget kit med kart i en plastlomme, og en del smålommer. Enkel å feste oppå, og lett å ha småting tilgjengelig. Så har jeg et saueskinn på salen, og dette er festet med høytråd i fremsvisselen, og for denne turen har jeg festet den litt bedre. I tillegg har jeg en karabinkrok som jeg fester tøylene i når jeg skal finne frem noe, når jeg leier hesten i leietauet, eller jeg fester salgjorden i den når jeg skal ta av salen, så den ikke henger og slenger.
Når jeg så har fått dette oppå hesten, bretter jeg sammen dekkenet, og legger det bak salen på lenden. Så fester jeg de to store salveskene sammen, og legger dem over dekkenet. De festes med en rekke remmer i ringer på salen, og i salgjorden, samt en egen gjord under magen på hesten. Saueskinnet festes med en løs strikkgjord, og forstykket festes foran isalen, og under salgjorden bak løsgjorden, for å hindre at salen sklir bak, eller at løsgjorden gjør det.
Så fester jeg liggeunderlaget i en rull bak salen, og setter ukulelen fast med to gule, tynne jekkestropper. Bittet har jeg stort sett hengende i kroker bak eller foran salen, og rir bittløst.
Pilegrimsleden begynte opp på fjellet rett utenfor Alf og Karins hus. Vi måtte forbi inngjerdningen til Lotte og Ronja igjen, og så var det en port der det velkjente pilegrimsmerket stod, samt en blå krone, siden dette er den gamle kongeveien.
Det var spesielt å se hvordan hele terrenget endret seg idet vi gikk igennom denne porten. Fra å være frodiggrønt og masse, tykt, langt beitegress å Aateige, gikk det straks over til å være steinete, tørt og mye rødt og brunt i lav og lyng. Trærne ble med ett krokete og hadde tynnere stammer og kortere grenser med butte knopper i stedet for lange, hengende fingre, slik bjørketrærne har lengre ned.
Vi fikk fjellfølelsen med det samme, og begynte oppstigningen med smil om munnen og en lett stemning. Det var dette vi hadde kommet for. Å ri over Dovre. Ri på fjellet. Ri til Trondheim. Hjemme var det masse lavland og grusveier, terreng der også, men med andre karakteristiske trekk enn her. Nå var vi ved Dovre, og over skulle vi. Vi skulle ha to dager foran oss, som skulle være høydepunktet på turen.
Det var mange som advarte oss mot å krysse fjellet. Det var noen tyskere som hadde gått leden dagen før, og de sa de hadde vasset med snø til livet, og de var helt utslitt. Alf hadde kjørt dem ut fra fjellet i en gammel militærbil. Det var sikkert ikke egentlig en bil, men et slags superkjøretøy som fikset terrenget og snø. Alf visste ikke helt om han trodde på det med snø til livet. Han mente det nok var noen fokker her og der, men at det stort sett burde gå greit. Alternativet var å ri E6, og det hadde vi absolutt ikke lyst til. Kunne tyskerne, så kunne vi og! Men vi måtte passe oss for moskus. Siden våren var så veldig sen og veldig kald, trakk de ned mot lavere strøk. Og møtte vi moskus måtte vi straks trekke oss sakte tilbake. Vi måtte bare håpe at vi ikke kom bardus på en som lå inne i en busk. Men som regel var de på andre siden av E6.
Litt skremte ble vi, så vi tok en slurk av Olavvannet, og helte litt i manen på hestene, for sikkerhetsskyld. Vann som var velsignet av både Odin, Tor og Gud, måtte vel være å helgardere seg? Vi ba Allfred om å hjelpe oss til å få en fin tur over fjellet, også. Så var vi helgardert i mange religioner.
Vi skrittet en god stund, og så slo vi over i et lett trav. Hestene var rolige, gikk på slakke tøyler og virket å nyte fjelluften. De kikket seg rolig rundt, og jogget fint oppover stien til tross for steinete underlag. Jo høyere opp vi kom, jo rødere ble det. Ispedd av lysebrune flekker. Det tok ikke lang tid før det kom en og annen hvit snøflekk.
Vi kom opp på et platå, og leden snirklet seg i kruseduller mot snøfokkene. Vi trasket uti det, og hestene gikk fjærlett over snøen. Det var såpass kjølig at både dunjakken, vindjakken, buff og bandana samt vinterhansker kom på. Vindbuksene hadde vi hatt på fra starten.
Det tok ikke lang tid før hestene datt litt ned i snøen, og det ble tungt å gå. Vi trasket litt rundt, og kom på den andre siden. Men hvor var leden? Vi peilet oss inn nordover, og fant den igjen noen meter lengre bort. Den gikk opp på en liten topp, og rundt og ned på andre siden. Så kom vi til en ny
snøfonne. Det ble snø over knærne på hestene, de prustet litt i nesen, men fant seg i sin skjebne. Vi hadde tross alt trent mye på å gå i snø i vinter. Men etterhvert sank de dypere, og plutselig falt de ned i et hull. Snøen rakk over bringen, og Snippa stoppet og tittet seg forvirret rundt etter den beste veien ut av snøfonnen. Shamrac samlet bakbeina og hoppet som en gasselle og landet med samlede frembein. Men det var like dypt der, så han tok sats igen, og hoppet med samlede bein raskere og raskere. Jeg forsøkte å stoppe ham, men han ble vill i øynene, så jeg hoppet av og tok tak i leietauet.
- Nå må du roe deg, vennen, sa jeg.
Shamrac svarte med å blåse hardt, og satte i et nytt gassellehopp.
- Stopp! ropte jeg, og dro hardt i tauet.
Han vred seg rundt og begynte å trave med høye elgsteg rundt meg.
Jeg lot ham løpe rundt meg, men jeg så at panikken tok ham, og han lå dypt i snøen og spant ned den. Jeg tenkte det beste var å slippe ham, så han kunne gå til Snippa og Anne før han tråkket på meg i all basingen sin. Så jeg slapp, og han kastet seg rundt, hoppet ut av snøfonna som en grisunge som blir sluppet i høyt gras for første gang, og satte i hurtig trav med halen til værs, i retning Aateige igjen.
- Shamrac! ropte jeg fåfengt.
Anne smattet på Snippa og satte etter ham, men Shamrac var på full fart sørover igjen.
- Anne! Ta ham, da! ropte jeg, og forsøkte pesende å løpe i snøen. Kom jeg til å måtte gå hele turen tilbake til Aateige for å hente ham? Hvor langt hadde vi egentlig ridd? Hvor lenge? Jeg anslo at det sikkert ville ta meg en time å ri tilbake. Og måtte vi i såfall snu og ta E6? Forarget kjempet jeg meg ut av snøen, og kom på steingrunn igjen.
Anne kom nærmere Shamrac, og det så ut til at han økte farten. Dersom han satte i galopp ville Snippa og Anne ikke ha en sjanse i havet. Eller på fjellet, rettere sagt. Annlle stoppet Snippa og forsøkte å ri motsatt retning i håp om at Shamrac skulle stoppe opp og komme etter. men han travet med hodet i stolt araberholdning og en nakkekrumming som kunne gjort en hvilken som helst avlshingst misunnelig. Knærne hans danset i bringehøyde, og hele siluetten hans kunne sees mot den grå himmelen.
Anne og Snippa tok opp jakten på ham igjen, og endelig fikk de tak i ham. Jeg peste meg løpende mot dem, og fikk etter en liten stund hesten min igjen. Jeg visste ikke helt om jeg skulle være sint på ham eller ikke, men jeg var i hvertfall veldig glad for å slippe å gå tilbake til Aateige.
På grunn av den tunge snøen, satte jeg meg opp igjen. Vi red utenfor der vi kunne, men måtte over noen flere fokker. Shamrac likte det ikke noe særlig, men jeg var fast bestemt på å ikke hoppe av igjen. Han balet litt, men jeg holdt meg fast, selv om han tok kenguruhopp.
På toppen var det en trekasse med en bok der vi skrev navnene på oss selv og hestene. Så så vi Fokstugu og Allemannsrøysa. Allemannsrøysa er en steinrøys der man kan legge igjen en lidelse eller bør man har båret på. Dersom man hadde noe slikt, kunne man ta med en stein hjemmefra, og børen eller lidelsen ville bli igjen her på Allemannsrøysa. Dessverre hadde ikke vi med noen steiner hjemmefra, men vi beundret den litt, før vi dro videre. Vi var overrasket over hvor langt vi faktisk hadde kommet.
Vi ringte Alf for å fortelle hvor langt vi var, for han og Karin skulle kjøre en del av utstyret vårt over til Fokstugu. Vi rapporterte om de tre rypene vi hadde sett, for som jeger etterspurte han slik informasjon. Vi fortalte og om snøen, men at det nå sikkert ville gå fort. Trodde vi.
Vi snakket også med en journaslist fra en lokalavis, og med TV2-reporteren som skulle møte oss på Fokstugu. Så red vi med godt mot.
Men det kom mere snø. Vi red lange omveier, og noen ganger over. Det gikk sakte og trått, og var vått og ikke så bra. Det blåste, og kom til og med noen snøfnugg. Så kom vi plutselig til en skikkelig snøkant. Vi kunne ikke se over kanten, så Anne holdt hestene, mens jeg snek meg forsiktig og tittet over kanten.
Det var en elv eller stor bekk nede i en bratt og ufremkommelig dal. Det var ca ti meter rett ned, og snøen hadde lagt seg som en stor bølge av en kant med heng utenfor. Det var nok et enormt troll som hadde tatt en isskje for å lage seg en iskule, tenker jeg. Det var jo mest Dovregubber rundt her, men de var jo ikke så store, så jeg lurer på om det må ha vært en gammel jotne, siden det var såpass stort.
-Jeg rir i allefall ikke ned her, sa jeg til Anne.
Hun tittet litt på meg, og måtte bort og se selv.
- Hva gjør vi nå, da?
Vi kikket litt til både høyre og venstre. Mot høyre var det enda dypere ned i dalen, men mot venstre var det ørlite grann bedre. Snøfonnen hang ikke like mye nutover kanten der.
Vi bestemte oss for å gå i sikk-sakk nedover mot venstre, men holdt oss hele tiden langt foran og over hestene, i tilfelle de gikk igennom og skled de ti meterne ned. Jeg hadde hjertet litt i halsen, men det var jo bare å gå. Hva skulle vi ellers ha gjort? Snudd, liksom?
Vi trasket ned den bratte skrenten, og ba til Allfred om hjelp. Han var snill mot oss, og snøen holdt tyngden til hestene, og det var ikke lenge før vi stod midt i den steinete, herlige elven. Det gjorde ikke noe at vi måtte vasse igjennom og at det var en masse høydeforskjeller og slett ingen god bunn i elven. Det var mye bedre enn snøkanten etter trollisskjea!
Vi hadde mistet myen tid, og det så ikke ut til at hverken Alf eller noen av journalistene slapp unna å vente på oss. Vi okket litt da det kom noen nye snøfokker, og forsøkte så godt vi kunne å holde oss på haugene av lav og lyng. Rundt trærne var det stort sett bare flekker, så vi red fra tre til tre. Innimellom sank de dypt, og Shamrac tok rådyhopp med samlede bein, og kavet. Snippa stoppet opp og nektet å gå. men vi kom oss igjennom, og biten vi trodde skulle ta en halvtime, tok to timer...
Til slutt kom vi endelig ned mot Fokstugu. Vi var blitt advart mot å gå rett ned dit på grunn av grinder man ikke kom igjennom med hest, men Alf sa det ikke stemte, og han hadde rett. Det var kun en grind helt nederst, og den var vidåpen. Kanskje Allfred hadde åpnet den for oss?
Vi kom oss ned, og Alf og Karin stod klare med høy, kraftfôr og en del av bagasjen vår. Det var deilig å gi hestene god mat, siden det ikke var noe som helst spiselig for gamper over fjellet.
Journalisten var på plass, og han intervjuet oss mens vi fikk varm te og ferske boller av Karin. Etterhvert kom tv 2 og filmet oss, også. Det var litt kleint å sitte der og fortelle om turen mens det var et kamera oppi ansiktet vårt. Vi har jo bare ridd på en liten tur, og skjønner, helt ærlig, ikke hvorfor det er så spennende. Men jeg synes nå det er litt stas, selv om Anne nok kunne vært foruten.
Hestene fikk en god høypause før vi dro videre mot Hjerkinn. Tv2 satte et GoProkamera på hjelmen min, og fikk oss til å ri litt opp og ned, mens de filmet. Men kameraet ramlet rett ned på bakken, så jeg måtte hoppe av og hente det, så jeg lurer på hvordan det egentlig gikk med det. Det var i hvertfall mye større og mer klumpete enn mitt Sony-kamera, så jeg er glad jeg fikk det av Frank Olaf, fremfor GoPro.
Vi ga fra oss GoProen, og satte av gårde i galopp bortover noen myke veier mot Hjerkinn. Vi fikk noen kjappe kilometre, og så måtte jeg gå på do. Det var veldig få steder å gjemme seg, men det var en gjeng buskete fjellbjørker som skilte oss fra E6, så jeg satte meg der. Da hørte jeg et sykkelpling, og fikk på meg buksa i fart. Både syklisten og jeg latet som ingenting, og så red vi videre. Bare noen hundre meter senere var det en do ved veien.
Vi kom over noen bløte partier der det lå planker i veien som folk skulle gå over. Det var litt vanskelig med hest, men de gikk stort sett på siden, og det var ikke noe stort problem. Vi gikk av og leide en del, og det var mye terreng også på denne biten, selv om vi ikke var høyt oppe i fjellet.
Etter et stykke så vi en skikkelig diger klump med trollbæsj. Synes det er utrolig frekt at ikke DNT (Den Norske Trolletterettningen) fjerner dette! Bikkjemøkk er det jo så mye snakk om, og selv hestebæsj får vi tyn for. Vi er så nøye med å fjerne den, men trollbæsj, det vår være.
Fargene bortover akkurat der var helt utrolige! Lav og mose skinte i lysegrønne lime-farger, ispedd rødt og gult. Det nesten sprakte i farger, og med den blå himmelen bak var det nesten så vi måtte skygge for øynene.
Vi slapp unna snø, og kom forbi noen søte sætre, og ut i et hyttefelt. Herfra gikk det litt kjedelig asfalt, som så ut som grusvei på kartet. Kjedelig å bli lurt sånn.
Omsider kom vi frem til Hjerkinn Fjellgård. Da var vi rimelig slitne og leie. Vi hadde ridd i 8 t 45 minutter denne dagen. Med pauser. Det verste for hestene var manglen på mat, så de hadde fått høy på Fokstugu, og ellers kraftfôr vi hadde med oss. Nå kom de endelig ut på et fint beite. Vann var heldigvis lett hele turen, da det var bekker over alt. En fordel med å ri i Norge er tilgangen på ferskt, klart, kaldt og godt vann over alt!
På hjerkinn rakk vi akkruat såvidt middagen etter å ha stelt hestene. Vi fikk buffet med svinekjøtt i rød saus, skinke med hvit saus, Det var masse grønnsaker og kokte poteter. Som dessert var det kjeks og ost. Dovreosten var god, men de hadde en annen doluktost som smakte så grusomt at smaken satt i munnen i lang tid etterpå.
Vi fikk vasket litt klær i vasken, og fikk endelig tatt av oss de klissvåte skoene, leggchapsene, ridebuksene og ullstilongsene, og tatt en god dusj.
Abonner på:
Innlegg (Atom)