Terreng

Terreng

tirsdag 9. juni 2015

Video fra dag 8

Her kommer video fra dag 8!


Dag 9, På E6 igjennom Rosten, i gallopp over Dovreskogen, og til Åteigen.

I dag våknet vi klokken 7, selv om vi hadde klokken på 9. Solfrid og mannen var for lengst på jobb,  men Ida rakk vi såvidt å si hei til.

Vi fikk spist brødskiver og drukket cola.  Solfrid og Ida hadde til og med fikset cola nok så vi fikk med litt på turen.

Shamrac og Snippa hadde gått igjennom gjerdet,  og ut på beitet.  De stod bare rett utenfor,  så Ida sa det ikke var så farlig.
Vi stelte oss selv,  og hestene,  luftet Burger,  og satte ham inn i buret sitt.  Passet på at den gedigne,  grå katten,  og den hvite katten med litt  sort var ute,  og at den lille,  svarte og hvite katten var inne.

Vi jagde sauene ut av gårdstunet (siden vi hadde latt grinden så åpen) og tok salene våre ut av bua der den gamle damen bodde.   Jeg turte nesten ikke hente sakene mine,  men Solfrid fortalte at damen bare var snill,  og at vi skulle la lyset stå på til henne.  Det var til og med en liten varmeovn der.

Vi gikk nedover veien.  Det var en ekkel strømførende ferist der,  og Ida hadde fortalt oss at man måtte holde grinda oppe,  og ikke sette den i bakken,  men bare i sitt eget høl.  Ellers fikk man støt,  og det var ikke lite.  Anne tok grinda,  og jeg tok hestene.

Vi var ganske sure i dag.  Jeg hadde helt gæærn mage,   og Anne var kvalm.  I tillegg var vi veldig trøtte og generelt slitne.  Alle vondtene ble forsterket i dag.  Jeg har vondt i leggene,  og er redd det går over til beinhinnebetennelse snart.  Har også skikkelig dårlig korsrygg,  og Anne har veldig vondt i beina og bekkenet.

Vi tuslet nedover bakken i trøtthet og sa ikke noe før vi møtte en nabo som pratet med oss.  Han hadde så bred døladialekt at det var svært vanskelig å forstå hva han sa,  men det er en utrolig
 flott dialekt,  nesten som sang!

Vi gikk litt videre,  og stoppet bare for å krangle litt om veien.  Etter en del asfalt,  og litt bæsj som måtte sparkes i grøfta,  kom vi til E6. Der ventet Jørn Roger.  Han skulle kjøre bak oss med følgebil med nødlys på.

Vi festet alle løse ting,  satte på oss hansker,  de klærne vi ville ha,  og putter mobilen i ankelvesken.  Det ville ikke funke å stoppe på E6 for å hente avfalne ting,  eller kle om oss.
Vi startet med å krysse veien,  og det kom to biler før Jørn Roger kunne følge etter oss.  Her var det bare å gå i trav,  for å komme oss raskest mulig ut fra veien.
 Pilegrimsleden går egentlig litt på vestsiden,  men det er en lang trapp i flere porsjoner,  og man må over et gjerde og krysse toglinja. Ikke noe man vil med hest.  Det fantes ingen alternativer,  så det måtte bli vegen.

Vi holdt god fart,  og hestene gikk på slakke tøyler og bittløst.  Det kom en mengde biler,  og det virket som om hele Gudbrandsdalen absolutt skulle ut og kjøre med hengeren sin.  Det kom bobiler,  campingvogner og en masse trailere.  Hestene leet ikke et øre,  men gikk i trav.

Shamrac reagerte ikke før vi skulle over brua.  Der var det sprekk i veien,  akkurat i skjøten på brua.  Det var veldig skummelt,  og han måtte stoppe og se.  Heldigvis gikk han ganske greit over.  Og vi kom oss endelig til Rosten.

Derfra gikk det fine grusveier langt av gårde.  Anne mistet jakka si,  og måtte snu og hente den to kilometer tilbake,  men ellers holdt vi greit tempo.

Men vi var så trøtte og dårlige at vi knapt vekslet et ord annet enn sporadiske : - Skal  vi trave?
 -  Ja.
 -  Skal vi skritte?
 - Ja..

Vi kom oss under undergangen til Dovre,  og møtte kirketjeneren der.  Han hadde hørt om oss,  og ha oss stempel i passet,  og en liten omvisning i den spesielle,  utsmykkede kirken.  Den hadde steinfasade av skiferplater,  og vi ble ikke helt enig om det var fint eller ikke,  men spiret,  og alt inni var veldig flott.  Det var et vikingskip i taket,  og det var ganske kult.

Så gikk det noen km i skritt opp asfalten til vi kom til Åteige.  Her møtte vi en blå (hvit),  og en rød døl som het lotta og Ronja.  Den hvite var den de skulle bruke i kristin Lavransdatter-spillet. Verden er ikke så stor.

Vi kom inn til Alf og Karin,  og hestene fikk mat og vann.  Solfrid og Ida hadde tatt med depoet vårt,  de rene klærne og mye av bagasjen,  så hestene gikk uten baggasje i dag og.

Vi så på kart med Alf,  og han hadde veldig god lokalkunnskap og kunne fortelle alt om fjellet.  Han fortalte at første gang han gikk til Hjerkinn var han 13 år og krøtrer.  Han gikk med 13-1 4 kuer over Dombås,  og den ene var en skikkelig utbryter og fryktelig stri.  Han fikk en krone for jobben,  og det var mange karameller!

Hunden Nemi koste med oss, og vi fikk hjemmelagde kjøttkaker og rabarbrasuppe av Karin.  Det var kjempegodt!

Vi måtte snakke med en avis om et intervju,  og så gikk vi inn på bua.  Nå er vi trøtte og Skal legge oss,  selv om klokka er bare ni.  Jeg har fremdeles vondt i magen.

I dag ble det 37km, og i morgen blir det ca 36. Da skal vi ri åteige til Fokstugu,  og så til Hjerkinn.  Dette blir gøy! En av godbitene på ruten.  I går var den fineste dagen hittil,  så vi får se!

God natt til Daniel og sirius,  og alle were andre.

Dag 8: sol, fjell og galloppering

I dag våknet vi opp hos den koselige familien til Martine på Teige. Vi skyndet oss opp,  siden alle skulle på jobb og skole.  Etter frokost sa vi hadet og takket for oss.  Så gikk vi ut for å sale på.

Dagen før hadde jeg brukt min egen sal på dølahesten Frøkna,  så alt, absolutt alt var tatt av.  Det er utrolig mange remmer og dill, men vi har funnet vår egen metode som virker,  og må holde det sånn det er nå.
Jeg har selvlagd sjabrak under salveskene,  og har i tillegg et hestedekken som er brettet under.  Den første dagen var det litt problemer med at shamrac ble øm under salveskene, men etter at jeg løftet festet til å ligge på selve salen (sitter fast en ring bak salen),  og la dekkenet under,  så ble det bra.  I starten hadde jeg et turdekken som jeg hadde laget selv,  men det ble så kaldt,  og jeg oppdaget fort at shamrac ble raskere kald etter lange økter,  så lånte jeg med et varmere dekken.  Det veier litt mer,  men heldigvis har vi dumpet en del ting underveis.

Selv merker jeg også at jeg har blitt veldig frossen.  De utenettene vi har hatt,  har vært helt forferdelig. Jeg har ligget og skjelvet,  og hakket tenner selv med saueskinn,  to soveposer, varmeflaske,  ullundertøy,  lue   og dunjakke.  Derfor er vi så utrolig glade for at folk har kontaktet oss,  og tilbudt overnatting.

Vi har fått en helt crazy respons på turen.  Facebook har gått helt varm ,  og i skrivende stund er det nesten 1800 medlemmer på gruppa: "På hesteryggen Eidsvoll-Trondheim 2015".  Det er flere enn hovedgruppa: "Med hest på langtur".

Det er veldig gøy at vi har fått så mange følgere,  og alle steder vi er møter vi folk som vet hvem vi er.  Folk stopper bilen og roper: "God tur",  og liknende.  Det er egentlig helt vilt.  Vi har vært i lokalavisa hele veien oppover,  på radioen på Lillehammer,  og i går ble vi oppringt av tv2, som ville ha oss med på noe i dag eller i morgen.  Det er litt rart at folk viser sånn interesse,  for vi er jo bare på ridetur,  men det er veldig hyggelig,  og morsomt.

Denne dagen skulle vi sove hos Solfrid,  som kjente Martine vi sov hos i natt,  og hun som ga oss kraftfôr kvelden før.  Alle kjenner alle her...

Snippa hadde utrolig nedslitte sko.  De var tynne,  som en knivsegg på ene siden,  og vi måtte få tak i skoer.  Anne ringte,  og mailet rundt,  og folk på Facebook hjalp oss med navn og numre. Til slutt fant vi en skoer,  som kunne komme om kvelden.  Vi måtte derfor ri med er tynne skoene denne dagen.

Pilegrimsleden akkurat forbi kvam,  var ufremkommelig.  Delvis var det klyveled,  og delvis var det ny E6 som ble bygget.  Vi hadde derfor to valg : 3 mil på asfalt,  eller ri fjellet.  Vi valgte fjellet.

Vi kunne ri langt inne på fjellet og unngå asfalt helt,  men vi følte oss ikke rustet til det,  med tynne sko,  som kunne ramle av.  Vi ville derfor være tilgjengelig med bil,  og Are,  veterinæren,  viste oss en fin løype som ikke var for lang,  og ikke for langt inne på fjellet.

Jeg var spent på shamrac denne dagen.  Veterinæren hadde sagt at hvis han ikke gikk bra med bandasjen på,  så skulle jeg bare ta den av.  Men det gikk veldig bra,  og begge hestene var ivrige etter fridagen.

Vi gikk først litt bortover asfalten,  og så inn fuglekassestien.  Da fikk vi se gården der det bodde 40 notdlandshester.  Vi så også en mengde kuer og sau.

Etter fuglekassestien kom vi til noen grinder,  og den siste var låst med kodelås.  Vi løftet grinden av hengslene,  og kom ut.  Det var litt herk å sette den på igjen,  så vi måtte gå av   begge to.

Så red vi opp Leinebakkene mot Hav.  Det var grusvei,  og vi travet opp den svingete,  bratte veien.  Da stoppet en kar bilen sin,  og rullet ned vinduet: -  Dette fikk lett,  oppover bakkene,  sa han på døledialekt.  Vi pratet litt med ham,  og fikk høre at han bodde på Hav,  der vi red over.

Oppover bar det,  og den ene vakre gården etter den andre.  Jo høyere vi kom,  jo mer av utsikten bredte seg ut for oss.  Vi så alle fjellene som omkranset dalen,  og Lågen,  som buktet seg i svinger nederst.  De høyeste fjellene lyste i hvitt,  og alt var så grønt og fint.  Det er ikke tull,  men alt gresset er grønnere her enn hjemme.  Jeg trodde ikke det gikk ann.  Jeg trodde at gress var gress,  men her ute er gresset så grønt at fargen nesten stikker deg i øynene,  og du kan nesten smake gresset i munnen,  bare ved å se på det.  Åkrene glinser grønt som i et feileksponert fotografi.

Det er veldig mange laftede,  brune hus her.  Hver gård har et hovedhus som er pyntet med utskårede kruseduller,  en låve med et eller  annet slags spir,  og gjerne tre,  fire,  små,  laftede buer som har vært grisefjøs,  smie,  eller andre ting.  Og så er det så klart mange herlige stabbur.

Dessverre er de gamle gårdene ispredt nyere hua fra 70- og 80 tallet,  med firkantete og flate bygninger uten sjarm og pynt,  som står i sterk kontrast til alt det vakre.

Vi red oppover Hav,  og inn på langstrakte skogsbilveier med mykere bunn.  Begge hestene spisset ørene,  og vi gallopperte innover.  Det ble såpass høyt at det var lite mat til hestene,  så vi bestemte oss for å løpe til vi kom litt lavere igjen.  Før vi nærmet oss fylkesveien kom vi til en elv,  og vi stilte hestene i det kalde vannet,  så beina fikk avkjølt seg.  Det likte de.

Like ved fylkesveien var det masse gress,  så hestene fikk spist,  og vi tok livet av en halv pakke knekkebrød.

Vi lagde endelig videoen om ankelveskene vi fikk fra Smarthest. no.

Det var bare et øyeblikk på asfalt,  og vi så en elg som stod like ved,  og kikket på oss.  Så bar det innover myke,  bilfrie skogsgrusveier igjen.  Vi gallopperte en lang strekke,  og la oss så i et luntetrav,  som vi holdt i mange kilometre.

Det var fjell rundt oss,  snøflekker,  og en og annen ensom sæter med brekende lam,  som hoppet rundt.

Vi red forbi Hestjønn,  og Kringseter,  og nedover mot Rusten og Otta.

Vi fant et lite tjern,  som vi stoppet ved,  og hestene fikk kraftfôrpåfyll.  Akkurat der,  i den myke mosen, hadde vi bare lyst til å bli værende.  Men det var lite hestemat,  og Solfrid ventet på oss.

Vi tuslet nedover mot Otta,  og gikk og leide straks asfalten kom.
Vi fikk shamrac til å bæsje ved å la snippa gå fra ham.  Da vrinsket han,  og gjorde straks fra seg.

Nede på Rondanevegen møtte Solfrid oss,  og hun viste oss vegen på kartet.  Hun,  og datteren Ida,  ha hestene epler og gulerøtter,  og vi fikk cola og sjokolade.  Alle har vist fått med seg at vi drikker cola,  hehe.

Vi fikk beskjed om at vi måtte prøve "pysje med alt"  i Otta,  og vi gikk nordover,  over E6 på gangbrua,  og inn i parken.  Der møtte vi Ida,  en jente som hadde hjulpet oss med å finne skoer.  Hun var tilfeldigvis på cafeen,  og sa vi måtte prøve "pysje med alt".  Så det gjorde vi.  Det var et helt måltid i seg selv,  med pølse i brød,  lefse,  potetmos,  stekt løk,  og masse dilldall.  Mette ble vi!

Videre var det å leie igjen sentrum.  Ida ga oss veibeskrivelse til baksidevegen ,  og så stoppet en bil og spurte etter veien til baksidevegen.  Jeg ga beskrivelsen videre,  og tenkte at han ikke visste hvor flaks han hadde.  Hvis han hadde spurt om hva som helst annet,  så hadde jeg ikke kunnet svare.  Med mindre han ville ha "pysje med alt".

Det ble noen km før vi kom på en lang grusvei og kunne holde friskt trav lenge, til vi kom til Kristin Lavransdatter - gården.  Vi dristet oss bort,  og det var en masse folk der.  To skuespillere kom bort og spurte om det var disse hestene de skulle bruke.  Men det var det jo ikke.  De skulle få en hvit og en svart hest,  og snippa og Shamrac hadde sikkert greid jobben fint,  så milhøtrente de var nå.  Men vi red videre.

Datteren til Solfrid møtte oss i Sel,  og gikk de siste 3km med oss.  Hun og Solfrid trodde undergangen var for lav for oss,  men den var mye høyere enn undergangen på Lillehammer som såvidt gikk over manken til Snippa.

Vi kom opp på gården,  og hestene fikk mat,  vann,  og snippa fikk nye sko.  Den søte hovslageren syntes det var moro med turen vår.
Vi lo litt av se tynne skoene til Snippa,  og slet litt med å få brodder i de nye,  men Henning,  mannen til Solfrid,  fikk det til etterhvert.

Så fikk vi deilig middag med spaghetti og kjøttdeig, og så kjørte vi en tur for å heve depotet vårt på Dovreskogen.
Anne pustet lettet ut da kassen fremdeles var der,  og vi kjørte alt til foreldrene til Solfrid på Dovre,  der vi skal sove i natt.

Vi hilste på foreldrene,  og de fortalte at det var snø på fjellet,  men at det ikke var så langt,  så vi kommer til å prøve å ri der.

Jeg vet at pappa leser dette for dere til kvelden,  så dere får ha god natt,  Daniel og sirius.  Jeg er glad i dere!