Vi våknet til frokost hos Bjørg, og nyvaskede klær. Hestene fikk mye mer mat enn planlagt, så det er noe vi må justere utover.
Det er så gøy å være hos folk som har så gjennomført stil. Hos Anne og meg, er det bare småbarn og rot, så det er nesten eksotisk å komme til et støyfritt sted, med så utrolig mange spennende detaljer, som en svær ville vesten-inspirert port til ridebanen. I porten hang en enorm okseskalle med horn som bølget seg utover i minst to meter til sammen. Inne var det litt gammeldags bonderomantisk stil, og en del veldig personlige ting, som svære portretter av familiens medlemmer sammen med dyrene. Oppe i gangen lå det er svært skinn av en leopard.
Dagen startet med en herlig etappe med myke grusveier. Vi leide hestene et godt stykke. Vi travet lenge, i et behagelig tempo. Etterhvert gikk det over til asfalt, og vi gikk av og leide bortover. Etterpå fikk vi vite at en ulv hadde tatt sau omtrent akkurat der vi gikk, da vi gikk der.
Pilegrimsleden gikk nedover en bitteliten sti, men den gikk langs jordekanten, og ble bare teit etterhvert, så vi gikk opp på veien igjen.
Vi spiste is, og hestene fikk havre på en bensinstasjon ved søre ål.
I dag gikk ferden igjennom Lillehammer sentrum. NRK ringte og ville ha oss på radio. Vi skulle ri rett forbi.
Vi red innom domkirken for å få stempel i
Pilegrimspassene. Det føltes litt helligbrøde å ri inn på kirkegården, men Allfred sa det var helt greit, og at hestene ikke kom til å bæsje der.
Det var en kjempehyggelig kirketjener der, som stemplet passet. Han sa vi var de første hestene på domkirken.
Igjennom sentrum var det fryktelig mye trafikk. Det var mange som hilste på oss, og flere som visste hvem vi var.
Hestene bæsjet samtidig, midt i sentrum.
Vi fant en søt, liten hesteutstyrsbutikk, og kjøpte hesyegodteri, karabinkrok, og en gul kam.
Vi red rundt NRK flere runder, og til slutt fant vi de som skulle intervjue oss.
Etterpå red vi til en så lav undergang, at vi måtte gå av og leie. Hestene måtte seriøst bøye seg for å komme under. På den andre siden greide jeg seriøst å knekke en pilegrimsledenmerkestokk. Jeg skulle gå opp på shamrac, og hele greia knakk! Heldigvis møtte vi en pilegrimsmann. Han var så hyggelig, og vi bekjente våre synder. Heldigvis skulle de bytte ut alle skiltene akkurat der. De var pilegrimsråttne...
Vi fikk en nydelig strekke på grus, skogsbilveier og stier i trav og gallopp. Hestene vær yre og spreke, og vi lot dem løpe.
Vi red bittløst i hele dag! Begge hestene er utrente på bittløst, men vi har hatt så fin kontakt med dem at vi ville prøve. Og vi tok aldri på igjen bittet. Så fint for dem å få uten bitt. Lett å gresse, også. De gikk dessuten uten tung bagasje i dag, for Bjørg kjørte den opp til skarsmoen.
Inne i skogen møtte vi noen pilegrimer! Wohooo! De var tyske, og hadde med seg gulerøtter. Hestene fikk hver sin. Vi pratet litt, og sa: "bon camino". Det er sånt pilegrimer sier til hverandre.
Etterhvert møtte vi på en bro som var delvis knust av et tre. Det var langt ned, og vi måtte krysse elven. Det var stri strøm, og skikkelig utfordrende terreng. Hestene var fantastiske, og det var det morsomste vi har gjort på hele turen! Skikkelig annemonicatur!
På slutten av dagen møtte vi to ryttere. De hadde pratet om oss på rideturen sin, og de viste oss riktig vei. Vi måtte løpe en sti for å møte Stian, som kom med ryggvarmeren til Anne. Etterpå løp vi mye mer, og de to fremmede hestene ble skikkelig svette, stakkars!
Det var så deilig etter endeløse strekker med kjedelig asfalt, og timelange gressepauser.
Vi ankommer plutselig Merethe Næsbø, der hestene skulle sove. De fikk mat, vann, dekken, og vi spylte beina deres godt, og stelte dem. Så kjørte Merethe oss hit til hotellet. Her var det sjokolade og et hestedikt på sengen!
Helene hadde egentlig lagt ut vann og gulerøtter til hestene, og sjokolade til oss, men akkurat der kunne vi ikke ri på grunn av klyveled! Buhu! Men vi fikk se bilder av det....
