Terreng

Terreng

mandag 1. juni 2015

Dag 1. Allfred, selfiestang, ukulele og dagen da det meste gikk galt, men bare litt galt. 59,3km




Det begynte i går kveld.  Jeg var midt i mellom søvn og våken tilstand.  Kroppen vår full av koffein,  adrenalin og endorfiner.  I morgen skulle vi på tur! I hodet mitt surret en mengde tanker om pilegrimer,  hester og utstyr.  Da kom han plutselig: Allfred.

Han satt der i en brun munkekutte,  i lotusstilling,  med stort,  halvlangt hår stikkende ut av hetten.  Så mørkt vær ansiktet at jeg ikke kunne se annet enn glimt av øynene hans.  Han sa ikke noe.  Han gjorde ikke noe.  Men jeg skjønte at han var pilegrimsmunken vår.

I dag forsøkte vi å gi han et navn.  "monke-lars"  var litt for respektløst,  og "Rafael"  var litt for mye erkeengel,  men "Allfred"  var  så fint og det var jo akkurat sånn han virket! Alt var fred.

Vi var tidlig klare,  Anne og jeg.  Herregud,  dette er virkelig en egotrip.  Tv/videofolk og lokalavisen sloss om å få intervjue oss,  og til og med søsteren min og niesen min kom for å si hadet med flagg,  og det hele.  Atlen til Anne kom med de siste tingene hennes,  og pappa vimset som vanlig rundt med schæferen sin,  og puddelen min.  Pappa bor nemlig på samme gård som oss,  og forresten så heter han "bestefar"  nå som jeg har egne barn.

Til slutt kom vi oss av gårde,  fem over ti.  Vi fant ut at fem minutters slingringsmonn var greit når man skulle ri i to uker.

Vi red bortover ved fløytavannet,  og plutselig var veien ikke lengre vår egen tursti.  Nå var den pilegrimsleden.  Klokka spilte ingen rolle lengre,  og vi var plutselig helt frie! Jeg fortalte Anne om munken vår,  og vi døpte ham der.

Etter Fløyta vær vi usikker på om vi skulle ta leden,  eller sykkelruter nr 7 akkurat der,  siden leden var veldig ulend der.  Vi tok "stein-saks-papir-øgle-spock",  men siden begge tok "spock"  måtte vi bare bli enige.  Vi tok sykkelveien,  og greide å ri feil vei allerede før Espa.  Men vi møtte en kjempesøt jente,  som visste at vi skulle til Trondheim,  og hun sendte oss videre.

Bagasjen vår satt veldig fint, bortsettfra at ukulelen min humpet litt. Jeg tok den opp,  og spilte litt,  og da ble den nok glad,  for den satt fint etter det.

Allfred fortalte oss at vi hadde veldig god tid,  og måtte ta det med ro.  Så det gjorde vi.

På Espa skulle vi ha pause hos Birthe.  Men i siste liten måte hun ut,  så vi ble alene.  Vi skulle lufte hundene hennes,  og hun fortalte at dexter skulle stå ute,  eller i bånd,  eller noe,  og kudos (det var ikke det den het,  men jeg husker ikke hva den het)  kunne gå løs.  Eller var det omvendt? Hun forklarte hvilken hund som kunne være løs flere ganger,  men jeg husket ikke hvem som var hvem.  Da vi kom dit var det likevel overhode ikke noe problem,  for hundene fortalte helt fint selv hvem som måtte stå i bånd.  Den som kom løpende og var ultraglad for å se oss,  fikk gå løs,  mens den som så ut som en ulv,  og krøp langs bakken,  og forsøkte å gå i ett med teppet,  fikk stå i bånd så han ikke stakk av.

Vi kjøpte boller på Espa,  og jeg vasket beina til shamrac med vindusvaskebøtta på Shell.  Det var noen turister som måtte ta bilder av oss raringer.  Snippa bæsjet der,  så vi fikk oppleve hvordan det er å ta opp hestebæsj med pose.  Litt mye,  kan man si.

Anne sin iPhone ville ikke lade med powerbanken. Den var fryktelig fornærmet over at hun brukte en ikkeoriginal ledning.

Åja,  jeg glemte å si at shamrac satte salveskene fast i stalldøren hos Birthe,  så en reim røk da han kastet seg fremover.  Og så mistet jeg den sammenleggbare hovkunden som satt utenpå i en krok.  Heldigvis har Anne en,  også. (selvsagt skulle det være "hovkrok",  men det ble mye morsommere sånn!)

Det var mye asfalt,  og vi ville ikke trave der,  så på vei til Catherine fant vi bare en grusvei som gikk ca riktig retning.  Den gikk over til en skogsbilvei,  og til slutt til en sti.  Vi bare tok den,  vi.  På det tidspunktet hadde begge lite strøm,  for Anne sin power bank nektet å lade iphonen,  og mine lå hos Catherine.

Dette var på det lille området vi manglet papirkart.  Vi brukte kompasset for å se retningen,  og så bare gi vi.  Det gikk bra veldig lenge,  men til slutt ble det bare et gjørmehull.  Men vi endte opp med å ri en km kortere enn planlagt,  og var fremme ca kvart på elleve.  Det var helt innafor,  men vi måtte lage middag selv.

Hestene fikk stå ved siden av lady og det nydelig,  skjønne føllet,  og knekten.  De fikk masse høy og kraftfôr,  og vann,  og Shamrac fikk dekken,  og snippa fikk fluemaske og kjølebandasjer.

Nå er klokka over to,  og vi er overtrøtte,  Anne raper,  og tidligere i dag slo hun meg skikkelig hardt.  Og det var ikke da jeg sang,  en gang! Er det mulig?

Steder vi har vondt :
Anne: halsen, ryggen,  kneet (kræsja i et tre),  høyre ankel.

Monica: ryggen,  tåa (forstuet for et par uker siden),  skulderen,  knærne.

Dagens ordspråk: " what happens on pilegrimsleden stays on Facebook "

Jeg vet at pappa skal lese bloggen for dere i kveld,  så god natt,  sirius,  og god natt,  Daniel! Jeg er glad i dere!