Terreng

Terreng

fredag 29. mai 2015

Oi! I dag var vi visst på hestesport.no! En lang artikkel! Så fant jeg ut at de hadde laget en artikkel fra distanserittet jeg var med på på på Aurskog, også. Morro! Her er screenshot av artiklen:


Pilegrimsvandring til hest

Anne Ravna, med Snippa, og Monica Iselin Evang, med Shamrac, har lagt ned mye trening og forberedelser før de neste uke begir seg tt på Pilegrimsleden fra Eidsvoll til Trondheim. Foto: Privat
Anne Ravna, med Snippa, og Monica Iselin Evang, med Shamrac, har lagt ned mye trening og forberedelser før de neste uke begir seg tt på Pilegrimsleden fra Eidsvoll til Trondheim. Foto: Privat
(29.05.2015) Neste uke begir to ryttere seg ut på Pilegrimsleden fra Eidsvoll til Trondheim. Med på ferden er også en araberhest og en dølahest.
Tekst: Cecilie Wendel

985 år etter Olav den Helliges død vandrer fortsatt folk på pilegrimsferd langs St. Olavsveiene til Nidaros i Trondheim.

Mandag setter distanserytter Monica Iselin Evang, som for ikke lenge siden gikk til topps under Auskog-Høland rittet, og hennes venninne Anne Ravna seg i salen for å ri Gudbrandsdalsleden/Romerriksleden fra Eidsvoll til Trondheim. Idéen til den nesten 600 km lange ferden fikk de spreke damene under en ridetur for snart ett år siden.

– Det hele begynte sommeren 2014, forteller Monica I. Evang. – Vi har et helt fantastisk nett av turløyper rundt oss, og Pilegrimsleden er en av stiene som går rett forbi husene våre. Anne og jeg er naboer, og vi rir ofte sammen på tur. Vi pleier å ri lengre, raskere, brattere og i mer terreng enn de fleste vi kjenner, og derfor synes vi det er moro å ri sammen.

Nå har vi kjent hverandre i tre år, og turene våre blir bare mer og mer utfordrende. En dag vi red oppover mot vannet Fløyta, så vi et av pilegrimsskiltene og jeg sa til Anne: "Kanskje vi skulle ri hele pilegrimsleden en gang?" "Helt til Trondheim?", svarte hun. "Ja, hvorfor ikke? Det tar så klart tid å planlegge det, men hva med til neste år?"


Straks vi bare hadde sagt det høyt, så var det på en måte bestemt. Vi tenkte aldri:" Nei, dette går ikke", eller "Vi gidder ikke gjøre det". 

Etter den samtalen begynte forberedelsene, som har bestått av møysommelig planlegging helt ned til hver minste detalj - og hvor ingenting har blitt overlatt til tilfeldighetene.

Trening av hest og rytter
– Vi har hester som er i god form. Anne har en dølahoppe som heter Snippa, og jeg har en araber som heter Shamrac. De er begge 15 år gamle. Shamrac er en distansehest, og han har gått en masse før han kom til meg (mange 16.-miler, unghest-VM, m.m.). Nå er han blind på det ene øyet, og derfor passet han ikke som VM-hest lengre, så jeg fikk kjøpe ham.

Jeg rir distanse, men jeg har ikke ridd lengre enn 10 mil. Vi har som mål å ri individuelt NM (10 mil), og lag NM i år, men Trondheimsturen går foran alt, så det er ikke sikkert vi kommer dit.

Anne og Snippa har vært med litt på distanse, og har ridd 2 og 3 mil. Snippa er egentlig i form til å gå mye lengre, men Anne har ikke tatt «Grønt Kort» ennå, så hun har ikke kommet lengre der.


 photo DSC_1362_zpsfefzkg6a.jpg

– Forberedelsene våre har altså bestått av å ri veldig mye i terrenget. Shamrac har trengt mye dressur, siden han er blind på det ene øyet, for å rette opp skjevheter og stivheter i kroppen. Vi rir ofte en masse øvelser som oppvarming på tur (som versader, travèr, for- og bakdelsvendinger, serpentiner og 8-tall), og vi trener litt på banen, både bakkearbeid og dressur.

Snippa trengte mest å bygge opp kondisjon, og hun er pr i dag den dølen jeg vet om som er i best form. Hun kan bare gå og gå, og er helt rå!

Shamrac trengte en god del trening i terreng, på å løfte beina skikkelig. Vi har utfordret dem med å ri ekstremt bratte bakker både opp og ned, over broer, over elver, ned skrenter, og rundt omkring i skogen utenfor stiene. Vi kan komme utfor veldig utfordrende terreng, så det er viktig at det ikke er første gangen hestene må fote seg. 


 photo 1523227_10152716209355689_5021711274886590170_o_zps1utqcnff.jpg

– Vi har også trent oss selv med gå-turer i terreng, jogging og Yoga. Vi går veldig mye ved siden av hestene, og har planer om å gå minst 15 km hver dag selv.

Utstyr og oppakning
– Vi har vært nødt til å skaffe oss mye utstyr. Vi har lest mye på nett, og pratet med mange erfarne turfolk. Vi har et problem med både plass og vekt, siden vi skal ri på hestene, og ikke bare gå ved siden av. En hest bør ikke bære mer enn 20 % av sin egen vekt, og det vil si at Shamrac ikke kan bære mer enn 14 kg pluss sal/hodelag og meg, og Snippa kan bære hele 45 kg pluss sal/hodelag og Anne.

I virkeligheten stemmer dette ikke helt. Shamrac er distansehest, og har ikke et gram ekstra fett på kroppen, mens Snippa er god og rundt, og har litt fett. I tillegg er Shamrac i bedre form enn Snippa. Snippa bør ikke bære mer enn 17 kg i tillegg til sal og rytter, og Shamrac ikke mer enn 12 kg. Siden vi skal fylle vannflaskene våre, og ha med litt høy og kraftfôr på noen etapper, så går vi utifra 15 kg og 10 kg. Da bærer i realiteten Shamrac en god del mer i forhold til sin egen vekt.

I starten lurte vi på om vi skulle velge å fryse, sulte, eller ligge vondt. Nå har vi vel endt opp med alle tre! Vi har filt skaftet av tannbørsten, og til og med nødmaten er halvert! Hesten min må ha regndekken, og det har jeg laget av tynt, vanntett stoff som egentlig brukes til å lage draker av. Innenfor har han fleece, men ikke så mye stoff som på et vanlig dekken, kun en firkant som går over ryggen og bakparten. Det hele festes med en strikkgjort, og høytråd.


 photo DSC_1319_zpsbp3kufr5.jpg

– Vi har klippet av hetten på regnponchoene våre, og klær er helt nede på et absolutt minimum. Som håndkle har vi kjøpt tynt, lett microfiberhåndkle for fjellturer, og vi har ultralette, tynne soveposer. Vi har droppet telt, og har i stedet hver vår såkalte "Bivy Bag", som er en mellomting mellom telt og soveposetrekk. Den går rundt soveposen, men har en liten bue over hodet, slik at man kan ha myggnetting, eller lukke den helt igjen. Så har vi en vanntett tarp til bagasjen. Også den laget av ripstop-stoff som brukes til å lage draker.

Vi har ikke "råd" til ha med et helt stormkjøkken, på grunn av vekten, men har ribba et stormkjøkken for den minste gryten, og en vannkjele, samt håndtak. Så bruker vi en liten gassbrenner, og gassflaske. Som liggeunderlag hadde vi et oppblåsbart liggeunderlag. Men det veide nesten en hel kg, så det er byttet ut med et tynt gammeldags liggeunderlag, som bare såvidt er bedre enn ikke noe.

Soveposene har vi kjøpt fra Ebay, og de har komforttemperatur på 15, grader, men veier bare noen få hundre gram. Derfor har vi kostet på oss to slike hver. Fremdeles mye mindre, og mye lettere enn en vanlig sovepose, men litt varmere. 


Kart og rute
– Vi valgte Pilegrimsleden mye fordi den allerede er merket. Underveis var det flere som anbefalte oss å gå andre ruter, for eksempel over fjellet, men da vi reiser så tidlig er det stor fare for snø i fjellet, og det er veldig lite gress. Vi skal over fjellet på Dovre, men da bare to dagsetapper, med overnatting i mellom.

Pilegrimsleden er veldig sparsommelig merket flere steder, og vi må gå utenom flere steder på grunn av klyveled (stige over gjerder), og andre utfordringer. Vi må derfor ha både kart, kompass og GPS med oss. 

 photo 10256643_10152519505935689_5925171589149632624_o_zpswpd493wj.jpg

– Vi har allerede hatt et kompasskurs med min svoger, og da greide vi altså å gå feil på veien hjem, så dette kommer til å gå bra, haha!
Vi har vært på besøk hos en som har forsøkt å ri ruten før (dessverre omkom hesten hennes, så hun fikk ikke fullført), og vi har fått enormt mange gode tips og råd, og fått lov til å se på hennes kart og notater over turen. Uvurderlig hjelp!


Å planlegge ruta er noe av de forberedelsene som har tatt aller mest tid. Og enda er vi forberedt på å måtte ta mye på sparket. Vi har også reist på flere rekognoseringsturer med bil, men vi har ikke mulighet til å gå hele løypa først. 

Menn, barn og stallen hjemme.
– Hjemme har vi mann og samboer, og begge har to barn hver. Det har vært en utfordring å få dette til å gå i orden, med menn som jobber lange dager, barnehagehenting, etter skoletid, osv. Til slutt har vi ordnet SFO-plass til en, og fått både barnevakter og kortere vakter på jobb.

I tillegg kommer problemet med at mennene og barna så klart ikke har lyst til at mammaene deres skal være borte så lenge. Så det blir nok mange telefoner hjem underveis, og kanskje kan de møte oss litt på veien?

Vi har begge to store staller med utleie hjemme, så vi har fått ordnet med flinke folk til å ta seg av dyrene.


Prøvetur til Jessheim
– Vi hadde en kjempemorsom prøvetur med alt pikk-pakket. Dolly Dimples hadde en kampanje der de som hentet pizza med hest fikk en "Helt Texas"-pizza gratis. På Jessheim hørte vi at noen hadde dratt med henger, men det syntes vi var å jukse. Vi red derfor fra Minnesund til Jessheim, hentet pizza, sov i skogen, og så hjem igjen.

Det ble 60 km den ene dagen, og 27 km den andre dagen. (Vi red et stykke hjemover før vi overnattet). Det ble litt av en tur, der den ene utfordringen etter den andre kom. Vi kom ikke frem til campen før kvart på ett om natten, vi holdt på å miste en sko, og det hele tok svært lang tid pga mye asfalt. En morsom tur!


 photo FB_IMG_1430715907471_zpspo8iz0vx.jpg

Planlagte overnattinger
– Vi skal sove ca halvparten av nettene inne (private folk, eller fjellstuer), og halvparten ute i skogen. Vi har med strømtråd til å lage inngjerdinger, og på depotet vårt har vi lagt ut noen få fiberstolper til å lage inngjerding på fjellet, der det ikke er trær. Vi har trent hestene på å stå med dårlig gjerde (har da satt på sterk strøm). De er heldigvis veldig greie. Vi har også med bjeller til å sette på gjerdene, slik at vi hører om de kommer borti tråden. 

Spesielle utfordringer 
– Vi har begge to en del kroppslige skavanker og skader. For Anne er det en stor utfordring at hun har en muskel og bindevevssykdom. Heldigvis har Snippa fått henne opp av senga, og ut i et sunnere liv, og pr i dag er hesten det som holder henne oppe. Hvis hun går flere dager uten å ri, får hun sterke smerter, og klarer ikke hverdagen. Dersom kroppen hennes slår seg helt vrang, vil det være et problem.

For meg er det en stor utfordring at hesten min er blind på det ene øyet. Det må jeg hele tiden kompensere for, både med å bruke mer hjelpere på den siden, holde ham myk, tillate at han svinger hodet fra side til side, for å se, og hjelpe ham når det er bratt ned på den gale siden.
Selv har jeg også et par gamle skader, og en kronisk betent skulder, men alt ser ut til å virke best når kroppen er i aktivitet, og ikke det motsatte, slik mange ser ut til å tro. 


 photo DSC_1345_zpshugzfcrl.jpg

– Vi har også hatt problem med begge hestene sine høver. De mister sko ofte. Vi har ikke mulighet til å ha med hovslagerutstyr, så vi må belage oss på å få hjelp underveis til dette, dersom det skulle skje. Til og med boots ble for tungt, så vi har med gaffatape og myke såler. Vi har også fått nr til flere fra Facebookgruppa "Hestedebatt-rebellene", og der er det flere som kan hjelpe oss med både det ene og det andre.

Det vil være en stor utfordring for oss å finne veien, da vi begge er svært dårlige navigatører. I tillegg er det veldig kjipt om det regner hele tiden. Over Dovre kan vi risikere snø, og det er veldig utfordrende å få med seg nok klær i forhold til vekt og plass. Det vil også være svært utfordrende terreng mange steder, men dette er noe av det vi virkelig gleder oss til! Dersom vi begge to mister motet samtidig, vil nok det være svært vanskelig. Men det aller verste er å være borte fra barna våre så lenge.

Det er også utfordrende å vite at de to som har prøvd tidligere med hest ikke greide det. Vi vet ikke om noen som har greid det før oss i moderne tid, men det kan hende det finnes noen der ute.

Det er mye som kan skje på en slik tur, og en sliten hest vil for eksempel mye lettere kunne snuble, og bli halt, enn en hest som ikke er sliten. Med ekstra vekt på seg, er det ikke mye som skal til. Vi har derfor valgt å ta med beinbeskyttere til spesielt utfordrende terreng, selv om vi ikke bruker dette til vanlig, avslutter Monica.  


 photo DSC_1354_zpsbwsrb12n.jpg

Damene regner med å bruke to-tre uker på turen, og vi ønsker begge lykke til!

Reisen og forberedelsene kan følges på annemonicas.blogspot.no

Snart avreise!

Da det nærmer seg tur for våre venner, er jeg pent nødt til å teste at ting og tang fungerer. Så her er en liten snutt fra Monica.
Snart avreise!