Snille Terje sa ja til å hjelpe oss med å oppdatere kompass-skillsa våre. Ja, en gang for uminnelige tider lærte vi om høydekoter og tommelfingergrepet, men det var den gang vi var unge, gikk på skolen, og hadde gym med tvungen orientering. Det var et eller annet med kompasshuset som bodde i Nord, og de parallelle koordinat-strekene på kartet. Pøthj, da! Vi fikser detta!
Vi kjøpte kompass på Ebay fra Kina! Jadda! 36 kr for TO kompass, inkludert frakt! Det ække no dritt! Og ikke nok med det! Den hadde GUL tråd! OMG!
Snille Terje kom altså med toget, og ble med oss en tur opp mot Mistberget. Vi hadde i grunnen gått turen før, men det gjorde ikke noe. Vi tok fem minutter med teori først, på en stor stubbe ved parkeringen, og så begynte vi å gå. Fem minutter var nok teori. Praksis var ikke like lett.
Veien svingte seg ikke helt som på kartet. Men det var ikke så ille. Vi var litt uenige om akkurat nøyaktig hvor vi var, men det var ikke like ille som da Anne og jeg stod ved et kryss i går. Vi skulle rekognosere en del av pilegrimsleden, og jeg mente hardnakket at grusveien mot Nord var den korrekte, mens Anne holdt på sitt, og sa at veien mot vest var nødt til å være den rette. Det viste seg at begge tok feil, for vi var et helt annet sted enn der vi trodde. Det var da vi ringte Terje.
I dag fikk vi altså kompasskurs. I dobbelbetydning. Vi hadde ikke peiling på peiling, og i hvertfall ikke krysspeiling, eller stikk-navigasjon. Men merkelig nok har vi fulgt kart tidligere, altså. Men uten kompass.
Vi fant den kule gruva på veien. En gammel jerngruve. Det var både stalagtitter og stalagmitter av is i tak og gulv, og det rant noe voldsomt. Ganske kult. Vi tok bilde av at vi "liksom" tok ut kursen. Men vi gjorde jo ikke det, for vi var midt i skogen, uten holdepunkter å se på. Men bilde måtte vi ha!
På toppen av Mistberget ville Anne egentlig ikke opp i tårnet, men hun er sta, og hadde bestemt seg for at hun skulle opp, så hun var bare nødt til å finne seg i det. Stakkars. Hun er ganske streng. Men hun satte igjen colaen nede, så hun kunne ha begge hendene på stigen. Og det var bra, for på toppen blåste det noe voldsomt!
Vi gikk ut av det lille huset i tårnet, og fant et par punkter å krysspeile på. Da Terje gjorde det, fikk han helt nøyaktig inn at vi befant oss i tårnet på Mistberget. Men både Anne og jeg var visst minst fem hundre meter unna. Ja, ja...
Vi gikk ned og begynte på hjemturen etter å ha spist et eple og litt banansjokolade. Vi fant et Kick-papir, som vi tok med oss. Utrolig hvordan folk kan være skjødesløse med søppel ute i naturen!
Da vi hadde gått et stykke sa Terje: - Ja, nå har jeg sluttet å se på kartet, altså! Vi blåste ham av med at "nå var det vel ingen vits i å se på kartet". Men det tok ikke mange meterne før vi oppdaget at vi hadde gått vekk fra stien.
.jpg)
Vi skjønnte sånn ca hvor vi var, men det var helt håpløst å bruke kartet og kompasset til å finne det ut. Vi var dypt i skogen, og ingenting å peile fra. Vi skjønte retningen, og vi kunne se høydekotene, men det var ikke så lett å navigere utifra dem. Vi kunne ikke akkurat snu, og gå tilbake. Det ville være å jukse! Så vi startet bush-raftinga igjennom skogen.
Det var litt snø, litt bløtt, og veldig bratt, men vi var ikke så langt unna, og fant igjen stien etter fem minutter. Men å gå seg bort midt underveis i et kompasskurs, er ganske godt gjort!
Ja, var det de hanskene da! De hang der på treet, og det var så ille at de skulle henge der og være synlig søppel! Det var bare det at de hang rett utfor et stup. Terje insisterte på å finne en lang stokk, og stå helt ytterst på kanten av stupet, for å dytte hanskene ned.
De gode forslagene haglet. Han kunne kaste pinnen, finne en lengre pinne, eller bare hoppe etter dem. Til slutt fikk han kastet dem ned uten å ramle. Men nede i stupet var vi nødt til å gå for å hente dem. Jeg skled nedover, og det var helt løs masse. Var det verdt å gjøre dette bare for et par hansker? Men god karma kommer alltid godt med, for i bånn lå det en gul drikkeflaske! Den måtte jeg ta med hjem!
Vi gikk videre nedover stien med et par gamle, vrengte hansker, en ny drikkeflaske, og så fant vi to tomme caprisonnebokser, og en lang remse med blank plastikk. Alt ble med ned til parkeringen. Men ingen søppelkasse var det der. Så nå ligger det fremdeles en masse skit i bilen min og råttner. Ja- ja...
