Gjerde til turen.  Vi har kuttet toppen på fire lette fibergjerdestolper,  og disse fester vi med gaffatape.  Da har vi "sammenleggbare"  stolper.  

Vi dro til Smarthest Lene og fikk vår første (og eneste) sponsor!

Nå har jeg pakket og pakket siden mars,  men det er fremdeles ting som ikke fungerer helt hundre prosent.  Derfor tok vi en tur til www.smarthest.no og Lene.  Hun har så utrolig mye kult turutstyr i butikken sin! 

Egentlig skulle denne dagen være sosialdag med mennene våre,  men vi tenkte at en bitteliten tur til Hobøl måtte gå bra.  Vi tok med oss et barn hver (det barnet som ville vært mest slitsomt for mennene å ha,  vi sparer tross alt poeng her!),  og kjørte av gårde. 

På veien stakk vi innom Toys R us for å se etter trampolinenett,  men de solgte bare nett med trampoline,  eller nett uten stenger.  Vi hadde ikke plass i bilen til ny trampoline,  for det var hele fem esker,  så Frank Olaf,  mannen min,  tok Pajeroen for å dra dit selv,  men bilen havarerte på halvveien.  

Da vi endelig kom til Lene,  en lekebil og en hamburger senere (litt åte må man ha til barna),  så ble vi tatt i mot av verdens koseligste dame! 

På hestehengeren hennes stod det Pondus,  og Anne spurte om hun eide ham.  Det er nemlig en døl,  og da ble Anne veldig glad! Dølafolk liker å møte andre Dølafolk.  

Vi skravlet vel en time før vi en gang begynte å se på ting.  Barna fikk leke med Lenes søte,  en del eldre datter. Hun hadde ryddet rommet,  og det tok ca ti minutter før våre barn hadde enevendt kasser med Lego friends,  my littlest pet shop og polly pocket.  

Vi kunne sikkert ha kjøpt hele butikken til Lene.  Utstyret er så tilpasset turbruk at det er en fryd! Vi fant en kjempepraktisk kartmappe til å ha foran salen (og grunnen til at vi kom var at vi mistet kartmappa da vi var på rekognoseringstur).  Den hadde flere lommer under selve kartet,  og var lett å sette på og ta av.  

Jeg endte med å kjøpe nye salvesker foran,  og fikk et par store Cashel - vesker.  Masse mer plass enn jeg hadde,  mykt polstrede,  og enkle salvesker.  Da slapp jeg unna å ha cantlebagen på lenden til shamrac.  

Så fikk vi sammenleggbar hovkrok! Hurra! Så lett å klipse fast i en krok på utstyret! 

Til slutt var det en ankelveske,  og den satt godt på,  og var mye mindre i veien enn lårvesken vi hadde.  

Anne fikk i tillegg en veldig god røytebørste som hun vil skrive om selv. 

Lene så hun hadde lyst til å sponse oss med en del av utstyret,  og vi ble så glade! Lommebøkene våre er så slitne og syke etter forberedelsene,  så de trenger egentlig sjokkbølgebehandling og urteterapi så fort som mulig... 

Litt vondt i lommeboka:

Men Lene trådde til som vår første og eneste sponsor! 

Oi! I dag var vi visst på hestesport.no! En lang artikkel! Så fant jeg ut at de hadde laget en artikkel fra distanserittet jeg var med på på på Aurskog, også. Morro! Her er screenshot av artiklen:

Pilegrimsvandring til hest

Anne Ravna, med Snippa, og Monica Iselin Evang, med Shamrac, har lagt ned mye trening og forberedelser før de neste uke begir seg tt på Pilegrimsleden fra Eidsvoll til Trondheim. Foto: Privat

(29.05.2015) Neste uke begir to ryttere seg ut på Pilegrimsleden fra Eidsvoll til Trondheim. Med på ferden er også en araberhest og en dølahest.

Tekst: Cecilie Wendel 985 år etter Olav den Helliges død vandrer fortsatt folk på pilegrimsferd langs St. Olavsveiene til Nidaros i Trondheim. Mandag setter distanserytter Monica Iselin Evang, som for ikke lenge siden gikk til topps under Auskog-Høland rittet, og hennes venninne Anne Ravna seg i salen for å ri Gudbrandsdalsleden/Romerriksleden fra Eidsvoll til Trondheim. Idéen til den nesten 600 km lange ferden fikk de spreke damene under en ridetur for snart ett år siden. – Det hele begynte sommeren 2014, forteller Monica I. Evang. – Vi har et helt fantastisk nett av turløyper rundt oss, og Pilegrimsleden er en av stiene som går rett forbi husene våre. Anne og jeg er naboer, og vi rir ofte sammen på tur. Vi pleier å ri lengre, raskere, brattere og i mer terreng enn de fleste vi kjenner, og derfor synes vi det er moro å ri sammen. Nå har vi kjent hverandre i tre år, og turene våre blir bare mer og mer utfordrende. En dag vi red oppover mot vannet Fløyta, så vi et av pilegrimsskiltene og jeg sa til Anne: "Kanskje vi skulle ri hele pilegrimsleden en gang?" "Helt til Trondheim?", svarte hun. "Ja, hvorfor ikke? Det tar så klart tid å planlegge det, men hva med til neste år?" Straks vi bare hadde sagt det høyt, så var det på en måte bestemt. Vi tenkte aldri:" Nei, dette går ikke", eller "Vi gidder ikke gjøre det".  Etter den samtalen begynte forberedelsene, som har bestått av møysommelig planlegging helt ned til hver minste detalj - og hvor ingenting har blitt overlatt til tilfeldighetene. Trening av hest og rytter – Vi har hester som er i god form. Anne har en dølahoppe som heter Snippa, og jeg har en araber som heter Shamrac. De er begge 15 år gamle. Shamrac er en distansehest, og han har gått en masse før han kom til meg (mange 16.-miler, unghest-VM, m.m.). Nå er han blind på det ene øyet, og derfor passet han ikke som VM-hest lengre, så jeg fikk kjøpe ham. Jeg rir distanse, men jeg har ikke ridd lengre enn 10 mil. Vi har som mål å ri individuelt NM (10 mil), og lag NM i år, men Trondheimsturen går foran alt, så det er ikke sikkert vi kommer dit. Anne og Snippa har vært med litt på distanse, og har ridd 2 og 3 mil. Snippa er egentlig i form til å gå mye lengre, men Anne har ikke tatt «Grønt Kort» ennå, så hun har ikke kommet lengre der. – Forberedelsene våre har altså bestått av å ri veldig mye i terrenget. Shamrac har trengt mye dressur, siden han er blind på det ene øyet, for å rette opp skjevheter og stivheter i kroppen. Vi rir ofte en masse øvelser som oppvarming på tur (som versader, travèr, for- og bakdelsvendinger, serpentiner og 8-tall), og vi trener litt på banen, både bakkearbeid og dressur. Snippa trengte mest å bygge opp kondisjon, og hun er pr i dag den dølen jeg vet om som er i best form. Hun kan bare gå og gå, og er helt rå! Shamrac trengte en god del trening i terreng, på å løfte beina skikkelig. Vi har utfordret dem med å ri ekstremt bratte bakker både opp og ned, over broer, over elver, ned skrenter, og rundt omkring i skogen utenfor stiene. Vi kan komme utfor veldig utfordrende terreng, så det er viktig at det ikke er første gangen hestene må fote seg.  – Vi har også trent oss selv med gå-turer i terreng, jogging og Yoga. Vi går veldig mye ved siden av hestene, og har planer om å gå minst 15 km hver dag selv. Utstyr og oppakning – Vi har vært nødt til å skaffe oss mye utstyr. Vi har lest mye på nett, og pratet med mange erfarne turfolk. Vi har et problem med både plass og vekt, siden vi skal ri på hestene, og ikke bare gå ved siden av. En hest bør ikke bære mer enn 20 % av sin egen vekt, og det vil si at Shamrac ikke kan bære mer enn 14 kg pluss sal/hodelag og meg, og Snippa kan bære hele 45 kg pluss sal/hodelag og Anne. I virkeligheten stemmer dette ikke helt. Shamrac er distansehest, og har ikke et gram ekstra fett på kroppen, mens Snippa er god og rundt, og har litt fett. I tillegg er Shamrac i bedre form enn Snippa. Snippa bør ikke bære mer enn 17 kg i tillegg til sal og rytter, og Shamrac ikke mer enn 12 kg. Siden vi skal fylle vannflaskene våre, og ha med litt høy og kraftfôr på noen etapper, så går vi utifra 15 kg og 10 kg. Da bærer i realiteten Shamrac en god del mer i forhold til sin egen vekt. I starten lurte vi på om vi skulle velge å fryse, sulte, eller ligge vondt. Nå har vi vel endt opp med alle tre! Vi har filt skaftet av tannbørsten, og til og med nødmaten er halvert! Hesten min må ha regndekken, og det har jeg laget av tynt, vanntett stoff som egentlig brukes til å lage draker av. Innenfor har han fleece, men ikke så mye stoff som på et vanlig dekken, kun en firkant som går over ryggen og bakparten. Det hele festes med en strikkgjort, og høytråd. – Vi har klippet av hetten på regnponchoene våre, og klær er helt nede på et absolutt minimum. Som håndkle har vi kjøpt tynt, lett microfiberhåndkle for fjellturer, og vi har ultralette, tynne soveposer. Vi har droppet telt, og har i stedet hver vår såkalte "Bivy Bag", som er en mellomting mellom telt og soveposetrekk. Den går rundt soveposen, men har en liten bue over hodet, slik at man kan ha myggnetting, eller lukke den helt igjen. Så har vi en vanntett tarp til bagasjen. Også den laget av ripstop-stoff som brukes til å lage draker. Vi har ikke "råd" til ha med et helt stormkjøkken, på grunn av vekten, men har ribba et stormkjøkken for den minste gryten, og en vannkjele, samt håndtak. Så bruker vi en liten gassbrenner, og gassflaske. Som liggeunderlag hadde vi et oppblåsbart liggeunderlag. Men det veide nesten en hel kg, så det er byttet ut med et tynt gammeldags liggeunderlag, som bare såvidt er bedre enn ikke noe. Soveposene har vi kjøpt fra Ebay, og de har komforttemperatur på 15, grader, men veier bare noen få hundre gram. Derfor har vi kostet på oss to slike hver. Fremdeles mye mindre, og mye lettere enn en vanlig sovepose, men litt varmere.  Kart og rute – Vi valgte Pilegrimsleden mye fordi den allerede er merket. Underveis var det flere som anbefalte oss å gå andre ruter, for eksempel over fjellet, men da vi reiser så tidlig er det stor fare for snø i fjellet, og det er veldig lite gress. Vi skal over fjellet på Dovre, men da bare to dagsetapper, med overnatting i mellom. Pilegrimsleden er veldig sparsommelig merket flere steder, og vi må gå utenom flere steder på grunn av klyveled (stige over gjerder), og andre utfordringer. Vi må derfor ha både kart, kompass og GPS med oss.  – Vi har allerede hatt et kompasskurs med min svoger, og da greide vi altså å gå feil på veien hjem, så dette kommer til å gå bra, haha! Vi har vært på besøk hos en som har forsøkt å ri ruten før (dessverre omkom hesten hennes, så hun fikk ikke fullført), og vi har fått enormt mange gode tips og råd, og fått lov til å se på hennes kart og notater over turen. Uvurderlig hjelp! Å planlegge ruta er noe av de forberedelsene som har tatt aller mest tid. Og enda er vi forberedt på å måtte ta mye på sparket. Vi har også reist på flere rekognoseringsturer med bil, men vi har ikke mulighet til å gå hele løypa først.  Menn, barn og stallen hjemme. – Hjemme har vi mann og samboer, og begge har to barn hver. Det har vært en utfordring å få dette til å gå i orden, med menn som jobber lange dager, barnehagehenting, etter skoletid, osv. Til slutt har vi ordnet SFO-plass til en, og fått både barnevakter og kortere vakter på jobb. I tillegg kommer problemet med at mennene og barna så klart ikke har lyst til at mammaene deres skal være borte så lenge. Så det blir nok mange telefoner hjem underveis, og kanskje kan de møte oss litt på veien? Vi har begge to store staller med utleie hjemme, så vi har fått ordnet med flinke folk til å ta seg av dyrene. Prøvetur til Jessheim – Vi hadde en kjempemorsom prøvetur med alt pikk-pakket. Dolly Dimples hadde en kampanje der de som hentet pizza med hest fikk en "Helt Texas"-pizza gratis. På Jessheim hørte vi at noen hadde dratt med henger, men det syntes vi var å jukse. Vi red derfor fra Minnesund til Jessheim, hentet pizza, sov i skogen, og så hjem igjen. Det ble 60 km den ene dagen, og 27 km den andre dagen. (Vi red et stykke hjemover før vi overnattet). Det ble litt av en tur, der den ene utfordringen etter den andre kom. Vi kom ikke frem til campen før kvart på ett om natten, vi holdt på å miste en sko, og det hele tok svært lang tid pga mye asfalt. En morsom tur! Planlagte overnattinger – Vi skal sove ca halvparten av nettene inne (private folk, eller fjellstuer), og halvparten ute i skogen. Vi har med strømtråd til å lage inngjerdinger, og på depotet vårt har vi lagt ut noen få fiberstolper til å lage inngjerding på fjellet, der det ikke er trær. Vi har trent hestene på å stå med dårlig gjerde (har da satt på sterk strøm). De er heldigvis veldig greie. Vi har også med bjeller til å sette på gjerdene, slik at vi hører om de kommer borti tråden.  Spesielle utfordringer  – Vi har begge to en del kroppslige skavanker og skader. For Anne er det en stor utfordring at hun har en muskel og bindevevssykdom. Heldigvis har Snippa fått henne opp av senga, og ut i et sunnere liv, og pr i dag er hesten det som holder henne oppe. Hvis hun går flere dager uten å ri, får hun sterke smerter, og klarer ikke hverdagen. Dersom kroppen hennes slår seg helt vrang, vil det være et problem. For meg er det en stor utfordring at hesten min er blind på det ene øyet. Det må jeg hele tiden kompensere for, både med å bruke mer hjelpere på den siden, holde ham myk, tillate at han svinger hodet fra side til side, for å se, og hjelpe ham når det er bratt ned på den gale siden. Selv har jeg også et par gamle skader, og en kronisk betent skulder, men alt ser ut til å virke best når kroppen er i aktivitet, og ikke det motsatte, slik mange ser ut til å tro.  – Vi har også hatt problem med begge hestene sine høver. De mister sko ofte. Vi har ikke mulighet til å ha med hovslagerutstyr, så vi må belage oss på å få hjelp underveis til dette, dersom det skulle skje. Til og med boots ble for tungt, så vi har med gaffatape og myke såler. Vi har også fått nr til flere fra Facebookgruppa "Hestedebatt-rebellene", og der er det flere som kan hjelpe oss med både det ene og det andre. Det vil være en stor utfordring for oss å finne veien, da vi begge er svært dårlige navigatører. I tillegg er det veldig kjipt om det regner hele tiden. Over Dovre kan vi risikere snø, og det er veldig utfordrende å få med seg nok klær i forhold til vekt og plass. Det vil også være svært utfordrende terreng mange steder, men dette er noe av det vi virkelig gleder oss til! Dersom vi begge to mister motet samtidig, vil nok det være svært vanskelig. Men det aller verste er å være borte fra barna våre så lenge. Det er også utfordrende å vite at de to som har prøvd tidligere med hest ikke greide det. Vi vet ikke om noen som har greid det før oss i moderne tid, men det kan hende det finnes noen der ute. Det er mye som kan skje på en slik tur, og en sliten hest vil for eksempel mye lettere kunne snuble, og bli halt, enn en hest som ikke er sliten. Med ekstra vekt på seg, er det ikke mye som skal til. Vi har derfor valgt å ta med beinbeskyttere til spesielt utfordrende terreng, selv om vi ikke bruker dette til vanlig, avslutter Monica.   Damene regner med å bruke to-tre uker på turen, og vi ønsker begge lykke til! Reisen og forberedelsene kan følges på annemonicas.blogspot.no

Snart avreise!

Da det nærmer seg tur for våre venner, er jeg pent nødt til å teste at ting og tang fungerer. Så her er en liten snutt fra Monica.

Snart avreise!

I dag var vi plutselig på forsiden av Romerikes Blad! Morro! Det var en liten artikkel om oss for noen dager siden, men denne var jo over hele forsiden, og en hel side inni! Nå er vi snart F-kjendiser, tror jeg, haha :D

På Hest.no

I dag var vi på hest.no. Her er screen shot av artiklen:

Skal ri pilegrimsleden

Anne Ravna og Monica Iselin Evang starter turen mandag 1. juni.

Førstkommende mandag legger Monica Iselin Evang og Anne Ravna ut på en skikkelig langtur. De regner med å bruke rundt 15 dager på den 600 kilometer lange turen.

Tekst: Marie Hatlevoll - Foto: Privat  Tips meg: marie@hest.no  Publisert:28.05.2015

Det hele startet som en litt vill idé for et år siden, da de to naboene Monica og Anne var ute og red på tur sammen. Vanligvis er det bare de to, ettersom andre ryttere synes de rir litt for langt og i litt for tøft terreng.

- På en av disse lange turene sa vi – tenk om vi kunne ridd og ridd og aldri slutta å ri? Så kom vi på at vi kunne ri pilegrimsleden til Trondheim, og etter at ideen kom opp var det ikke noe alternativ å ikke gjøre det, forteller Monica.

Historiske fotspor

Pilegrimsleden kalles også St. Olavsvegene til Trondheim, og er et nettverk av autentiske og historiske veier som leder til Nidarosdomen fra alle himmelretninger. Det finnes seks godkjente leder i Norge. Leden Monica og Anne skal følge, starter på Eidsvoll.

- Denne leden går forbi huset vårt i Minnesund, så vi kommer til å starte hjemme på tunet. Egentlig er den 526 kilometer lang, men ettersom vi må gå litt omveier på steder som er utilgjengelige for hest regner vi med å komme opp i rundt 600, sier Monica.

Valget av tidspunkt med å ri i begynnelsen er ikke helt optimalt, med tanke på at de skal krysse Dovre. På denne årstiden kan det fort bli både kaldt og snø.

- Vi burde egentlig ridd litt seinere, men ettersom begge har mann og barn må vi gjøre det mens skolen og barnehagen er åpen. Og ettersom jeg har planer om å ri NM i distanse til høsten måtte vi gjøre det nå før sommerferien, sier hun.

Hestene er godt trente både til å takle avstand og terreng.

Grundig planlegging

Planleggingen av turen har nå pågått et år. Monica og Anna har vært og kikket på flere av stedene de skal ri, gått litt i løypa og snakket med lokalbefolkningen. De har også fått en del tips fra ei som tidligere har ridd til Rennebu.

- Vi får en blanding av asfalt, grusvei og terreng. Dagsetappene har vi regnet at skal være rundt fire mil, noen blir kortere og noen lengre. Det avhenger litt av underlaget. Vi har også lagt inn hviledager og litt slingringsmonn, sier Monica.

Planen er å nå Trondheim den 15. juni. Men de kan bruke ytterligere seks dager, og har de ikke nådd Trondheim innen den tid kommer transporten til å plukke dem opp der de måtte befinne seg.

- Vi håper selvfølgelig at vi når frem, men mye kan skje underveis. Derfor har vi tilgang på en reservehest dersom en av hestene våre skader seg, sier hun.

Under en av prøveturene løsnet skoen til Shamrac, Monica måtte fikse dette selv.

En araber og en døl

Begge kommer til å ri sine egne hester. Monica på araberen Shamrac, og Anne på dølahesten Snippa. Det siste halvåret har hestene blitt ridd rundt åtte mil i uka.

- Vi har også hatt noen prøveturer med oppakning for å få det til å bli optimalt. Ettersom vi skal ri så lang må vekta bli lavest mulig, så her har vi spart inn på alt vi kan, sier hun.

Til tross for at de skal sove en del netter ute, har de derfor ikke med seg telt. Men en mellomting. En slags sovepose med tak. Hestene kommer til å stå i strømgjerde, uten strøm.

- Vi tar med oss noen sammenleggbare påler, og bruker ellers trærne. Nå har vi trent en del hjemme på å la dem gå i skikkelig dårlige gjerder som henger, men med sterk strøm. På tur kommer vi til å ha bjelle på gjerde så vi skal høre om de stikker. Men jeg tror det skal gå greit, sier Monica.

Dokumenterer underveis

For at familie og venner hjemme skal kunne følge med de to damene på tur, har de planer om å blogge og oppdatere Facebooksiden for turen underveis. De regner med å legge ut både filmer og bilder.

- Heldigvis er det mobildekning stort sett hele veien, og jeg ser for meg at det blir litt dødtid innimellom. Hestene må ha en del tid på å spise. Spesielt araberen min, sier hun.

Flere har spurt om det ligger noe religiøst bak rutevalget til Monica og Anne.

- Det gjør det ikke. Vi er bare to pr-kåte og oppmerksomhetssyke damer som skal på tur. Men man kan nok ikke ri en slik tur med mange historiske merker uten å bli litt filosofisk. Vi har sett litt allerede når vi har vært ute og sjekket deler av løypa. En ting er sikkert, vi har mye spennende å se og oppleve i vårt eget land, avslutter Monica.

Anne's stall

Nå har Anne også skrevet om sin stall! Se linken i menyen til høyre! Der står det om både Annes og Monicas staller!

Rød og Gul går seg bort på navigasjonskurs, og finner en gul drikkeflaske når Terje henger utfor et stup for å fiske et par vrengte hansker.

Snille Terje sa ja til å hjelpe oss med å oppdatere kompass-skillsa våre. Ja, en gang for uminnelige tider lærte vi om høydekoter og tommelfingergrepet, men det var den gang vi var unge, gikk på skolen, og hadde gym med tvungen orientering. Det var et eller annet med kompasshuset som bodde i Nord, og de parallelle koordinat-strekene på kartet. Pøthj, da! Vi fikser detta!

Vi kjøpte kompass på Ebay fra Kina! Jadda! 36 kr for TO kompass, inkludert frakt! Det ække no dritt! Og ikke nok med det! Den hadde GUL tråd! OMG!

Snille Terje kom altså med toget, og ble med oss en tur opp mot Mistberget. Vi hadde i grunnen gått turen før, men det gjorde ikke noe. Vi tok fem minutter med teori først, på en stor stubbe ved parkeringen, og så begynte vi å gå. Fem minutter var nok teori. Praksis var ikke like lett. 

Veien svingte seg ikke helt som på kartet. Men det var ikke så ille. Vi var litt uenige om akkurat nøyaktig hvor vi var, men det var ikke like ille som da Anne og jeg stod ved et kryss i går. Vi skulle rekognosere en del av pilegrimsleden, og jeg mente hardnakket at grusveien mot Nord var den korrekte, mens Anne holdt på sitt, og sa at veien mot vest var nødt til å være den rette. Det viste seg at begge tok feil, for vi var et helt annet sted enn der vi trodde. Det var da vi ringte Terje. 

I dag fikk vi altså kompasskurs. I dobbelbetydning. Vi hadde ikke peiling på peiling, og i hvertfall ikke krysspeiling, eller stikk-navigasjon. Men merkelig nok har vi fulgt kart tidligere, altså. Men uten kompass. 

Vi fant den kule gruva på veien. En gammel jerngruve. Det var både stalagtitter og stalagmitter av is i tak og gulv, og det rant noe voldsomt. Ganske kult. Vi tok bilde av at vi "liksom" tok ut kursen. Men vi gjorde jo ikke det, for vi var midt i skogen, uten holdepunkter å se på. Men bilde måtte vi ha!

På toppen av Mistberget ville Anne egentlig ikke opp i tårnet, men hun er sta, og hadde bestemt seg for at hun skulle opp, så hun var bare nødt til å finne seg i det. Stakkars. Hun er ganske streng. Men hun satte igjen colaen nede, så hun kunne ha begge hendene på stigen. Og det var bra, for på toppen blåste det noe voldsomt! 

Vi gikk ut av det lille huset i tårnet, og fant et par punkter å krysspeile på. Da Terje gjorde det, fikk han helt nøyaktig inn at vi befant oss i tårnet på Mistberget. Men både Anne og jeg var visst minst fem hundre meter unna. Ja, ja... 

Vi gikk ned og begynte på hjemturen etter å ha spist et eple og litt banansjokolade. Vi fant et Kick-papir, som vi tok med oss. Utrolig hvordan folk kan være skjødesløse med søppel ute i naturen!

Da vi hadde gått et stykke sa Terje: - Ja, nå har jeg sluttet å se på kartet, altså! Vi blåste ham av med at "nå var det vel ingen vits i å se på kartet". Men det tok ikke mange meterne før vi oppdaget at vi hadde gått vekk fra stien.  

Vi skjønnte sånn ca hvor vi var, men det var helt håpløst å bruke kartet og kompasset til å finne det ut. Vi var dypt i skogen, og ingenting å peile fra. Vi skjønte retningen, og vi kunne se høydekotene, men det var ikke så lett å navigere utifra dem. Vi kunne ikke akkurat snu, og gå tilbake. Det ville være å jukse! Så vi startet bush-raftinga igjennom  skogen. 

Det var litt snø, litt bløtt, og veldig bratt, men vi var ikke så langt unna, og fant igjen stien etter fem minutter. Men å gå seg bort midt underveis i et kompasskurs, er ganske godt gjort!

Ja, var det de hanskene da! De hang der på treet, og det var så ille at de skulle henge der og være synlig søppel! Det var bare det at de hang rett utfor et stup. Terje insisterte på å finne en lang stokk, og stå helt ytterst på kanten av stupet, for å dytte hanskene ned. 

De gode forslagene haglet. Han kunne kaste pinnen, finne en lengre pinne, eller bare hoppe etter dem. Til slutt fikk han kastet dem ned uten å ramle. Men nede i stupet var vi nødt til å gå for å hente dem. Jeg skled nedover, og det var helt løs masse. Var det verdt å gjøre dette bare for et par hansker?  Men god karma kommer alltid godt med, for i bånn lå det en gul drikkeflaske! Den måtte jeg ta med hjem!

Vi gikk videre nedover stien med et par gamle, vrengte hansker, en ny drikkeflaske, og så fant vi to tomme caprisonnebokser, og en lang remse med blank plastikk. Alt ble med ned til parkeringen. Men ingen søppelkasse var det der. Så nå ligger det fremdeles en masse skit i bilen min og råttner. Ja- ja...

Gratis Pizza på Dolly Dimples fikk oss til å legge ut på en 90km lang tur og sove ved et skummelt frosketjern.

På onsdag visste vi lite om strabasene vi skulle igjennom. Det var dagen vi fikk både bivy bagene våre og jeg fikk soveposen min. Vi var helt plutselig klare for å ta en ekte prøvetur! Vi visste om Dolly Dimples kampanje der de ga ut gratis Pizza til alle som hentet med hest. "Helt Texas!" kalte de kampanjen. Så fikk vi vel gi dem "helt Texas", tenkte vi. 

Noen hadde tatt hesten på hengeren sin, og reist til Dolly. Det syntes vi var å jukse. Skulle det være, så skulle det være. 

- Kan vi ikke bare ri til Jessheim i helgen, da? Spurte jeg Anne. 

- Kan vi vel, svarte hun. Det fantes ikke "nei" i hennes munn. 

- Vi kan jo overnatte ute, og prøve utstyret? fortsatte jeg. 

- Tror du vi får lov av mennene våre? undret Anne, og vi la en slagplan. Det var rett hjem for å rydde huset, lage middag, og samle opp flest mulig "poeng" før vi skulle på tur. 

Ja, vi fikk lov til å ri, og vi hadde allerede alt utstyret ferdig pakket. Er jo bare en måned igjen til vi rir til Trondheim! Vi kjørte et par rekognoseringturer (Se egen blogg om en av turene), og fant et nydelig lite tjern, som vi la ut høy, kraftfôr, dekken og litt diverse materiell ved. Så var vi bare helt klare. 

Vi brukte hele formiddagen på forberedelser. Sendte meldinger frem og tilbake, mens vi stelte og gjorde i stand hver vår hest i hver vår stall. Barn, hester og menn skulle ha sitt, og til slutt stod vi endelig klare på gårdsplassen. Da var klokken 12:20, men det var tross alt ikke så langt til Jessheim, så dette ville gå helt fint! Vi skrittet freidig ned til 177 mot Minnesund. Asfalten var varm av solen, og hestene kjentes tunge under alt utstyret, så vi valgte å gå det første stykket. Hestene var dessuten stappet fulle av all mat vi kunne finne, så det var fint for dem å skritte helt rolig i starten. 

Vi hadde ikke nådd mer enn et par km da Shamrac sin sko begynte å klirre i asfalten. Ikke at det er første gangen det klirrer i sko på ham, så det tok en stund før vi skjønte alvoret. Skoen var løs. Helt løs. Det var bare å ta frem telefonen og ringe hovslageren. Men han jeg pleier å bruke bor i Sverige, så jeg syntes det var litt slemt å ringe ham for en sånn hastesak. Ringte derimot alle hovslagerne jeg hadde på telefonen. Og så var det bare å skrive et innlegg på Hestedebatt-rebellene på Facebook. - Hjelp! Er det noen som kan slå på en sko i Eidsvollområdet!

Vi fikk mange svar, men ingen hovsalgere kunne. Vi vandret mot Statoil, tok en pølse der, og det hadde tatt oss flere timer å komme dit mens vi leide. På Statoil møtte vi en kjekk biker som hadde døl hjemme. Han ble fascinert av Snippa, og han og dama måtte slå av en prat.  Så bar  det videre forbi barnehagen, og inn Åsleiaveien. Der gikk vi forbi en stall med hester. Den ene var helt lik Snippa, og de hadde en shettis som var helt lik Tina (shettisen til Anne). Vi fikk vite etterpå at Linda fra Hestedebatt-rebellene var på stallen der og så oss gå forbi. 

Omtrent der bestemte vi oss for å ringe Frank Olaf, så han kunne komme med hovtrimmerutstyret mitt. Jeg er ikke skoer, men jeg trimmer barfothester, så jeg har noe utstyr. Min snille, søte mann kom så klart på kommando, klar til å holde hest, og høre på forbannelser fra en sint, gul, dame. Jeg fant en eneste søm, langt nede i hovtrimmerverktøyskrinet mitt, og den greide jeg å slå inn i stedet for dem manglende sømmen, og ved hjelp av den stakkars hovtangen min, fikk jeg strammet de resterende. Skoen satt på! Hurra!

Frank Olaf fikk tatt bilde av oss sammen, også. Det er alltid gøy å få noen bilder vi begge er med på, når vi er på tur, siden det stort sett er den ene som tar bilde av den andre. Vi så en dame som kjørte forbi oss, med et barn ved siden av seg. Det fikk vi høre etterpå at var Linda fra Hestedebatt-rebellene, igjen. 

Det tok ikke mange meterne før vi endelig var inne på den første grusveien. Etter mange timer på asfalt var det rene drømmen å kunne sette i rolig trav bortover. Både hestene , og vi fikk nytt mot, og vi hadde noen kjempefine kilometere i stor fart, før vi red over E6, ned mot Bygdetun, og asfalten begynte igjen. 

Vi leide litt, og red litt. Kom over den kjempefine gamlebrua ved Eidsvollsbygningen, og plutselig dukket både Atlen til Anne, og Frank Olafen min opp! De hadde kjørt forbi, eller kanskje de så etter oss, jeg vet faktisk ikke. Men de tok bilder av oss foran Eidsvollsbygningen, og lo av oss, som hadde trodd vi skulle vært på Jessheim omtrent nå. 

Vi red opp mot E6 igjen rett etter brua, og travet på kanten av en gangvei langs et boligfelt. Vi fikk vite etterpå at Linda fra Hestedebatt-Rebellene bodde her, og satt ute og så oss trave forbi. Så kom vi over E6, og bestemte oss for å raste ved den lille kiosken langs E6. 

Vi hadde med "diamant", et hestefôr basert på høy og litt kraftfôr. Kjempefint til turbruk. I tillegg fikk hestene nippe litt i gresset. Vi tok oss en halv brødskive, og kjøpte cola i kiosken. Så klatret jeg opp i det morsomme klatrestativet, mens Anne tok bilde. Etterpå fikk vi vite at Linda fra Hestedebetatt-rebellene gikk forbi oppe på veien med rottisen sin, og så oss, igjen.  Vi var visst over alt!

Etter en god pause red vi videre, og endelig kom vi inn på en kjempefint og lang skogsbilvei. Vi kunne holde trav i mange kilometer, og kom raskt ned til Mogreina, der vi gikk inn på veien "vår" langs viltgjerdet. Vi møtte Øyivind, som vi hadde møtt på den siste rekognoseringsturen vår. Han har stall på Mogreina, og hadde hørt om oss som skulle ri til Trondheim. I dag fikk han også hilse på hestene våre. 

Langs viltgjerdet kunne vi holde en fin trav, og vi ankom campen vår kl 19. Hestene fikk deilig høy, og en god hvil. Vi lempet av all bagasjen vår her. Det hadde tatt urimelig lang tid å komme hit, men begge var enige om at vi skulle fortsette til Jessheim. Nå var det jo bare "straka vegen" i skogen. Både myk bunn, og lett å fine frem. Trodde vi. Vi hadde nemlig pratet med de som bodde rett ved tjernet dagen før. Det var foreldrene til Marte, som driver med distanseridning. Verden er ikke stor! De var kjempesnille, og ga oss kart over veiene rundt, og forklarte oss flere mulige veier. 

Frosketjernet vårt var smekkfullt av egg, rumpetroll og frosk. Anne er livredd frosk. Hun synes det er helt forferdelig. Men tøffe jenta både hentet vann her, og sov ved tjernet om natten!

Vi bestemte oss for å ta veien langs jernbanen, for det hadde den søte pappaen til Marte sagt at gikk an. Men vi fant nok ikke den riktige veien, og havnet i et hoggstfelt. Her gikk det kjempesakte i mellom nedhogde trær, kvist og myrhull. Vi måtte karre oss over et gammelt gjerdet, men så plutselig kom vi innpå veien pappan til Marte hadde snakket om. Den var kjempefin, og vi fikk god fart igjen. Hestene toppet ørene og ba om å få galoppere, noe de så klart fikk lov til. Uten bagasje på ryggen var de glade og frie. 

Vi kom over til Hauerseter, og fant sykkelsti nr 7, som mammaen og pappaen til Marte hadde snakket om. Vi ble veldig usikre da vi så et skilt, med en pil til et sted. På skiltet så det ut som om det stod: "Hhauhoh". Vi lo godt da vi prøvde å si det, og vi red mot Hhauhoh. 

Etter mange kilometer i trav kom vi endelig ut på veien ved Nordby på Jessheim. Vi gikk av og leide hestene på asfalten inn, helt til det siste stykket. Da satte vi oss opp og red. Vi fikk høre etterpå at Linda, fra Hestedebatt-rebellene kjørte forbi oss på vei for å hente kinamat. 

Karine kom kjørende forbi oss, og tok dette bildet av oss når vi gikk. Jeg har freidig stjålet det fra Facebook. Vi ankom Dolly Dimples etter å ha ridd i åtte og en halv time (pluss noen pauser, så vi hadde vært på farten lengre). Vi kranglet om hvem som skulle gå inn og bestille pizza, for ingen av oss orket egentlig, og vi måtte spørre om å få lade mobilene, og det var litt skummelt. Men verdens hyggeligste og blideste dame kom ut og sa: - Jeg antar dere skal ha to Texas pizzaer? Vi bare smilte og lo. Hun spurte hvor langt vi hadde ridd, og vi fortalte at vi kom fra Minnesund. Da ble hun full av omsorg for oss. Hun tok med mobilene og ladet dem. Anne fikk til og med låne en iphonelader. Vi kunne få pizzaen ferdig akkurat når vi ville, og rømmedressing fikk vi også på huset. Vi ba om å få pizzaen ferdig til klokken ti, for da fikk mobilene våre lade en halvtime, pluss tiden vi brukte på å spise. Vi tok saueskinnene av salene og satte oss på dem, mens hestene fikk litt godbiter. De stod og koste med oss en stund, og etterhvert begynte det å komme fulle folk forbi oss, som ville hilse på hestene. Akkurat da følte vi oss like fulle som dem, så vi bare lo og pratet med dem. Etter ti evigheter kom pizzaen, og det er den beste pizzaen jeg har smakt i hele mitt liv! Den var helt varm, med masse smeltet ost som fremdeles småboblet litt. Det var biffkjøtt som var så mørt og saftig som en nyskutt hjort, og pepperet smakte ikke bare sterkt, det smakte virkelig pepper som bare eksploderte utover tungen og fylte hele munnen med smak. Hestene fikk smake på skorpen, og Anne og jeg spiste hele to stykker hver! Hehe. Vi er ikke så storspiste av oss, akkurat. Vi gjorde opptelling på at vi hadde spist en halv pølse, en halv brødskive og to stykker pizza den dagen. 

Vi stroppet pizzaene godt fast på Snippa, og så dro vi hjem til campen. Nå visste vi jo veien! Vi kastet oss innom en butikk for å kjøpe litt supplies, blant annet batteri til hodelyktene våre. Så dro vi tilbake. Asfalten tilbake til skogen var lang og hard, men da vi kom til skogen satte vi i trav. Vi greide overhode ikke å huske hvilken vei vi hadde tatt, men bestemte oss for å følge den blå løypa. Vi red og vi red og vi red, og plutselig bare stoppet løypa ved et skilt. Det stod at den rosa og den gule løypa gikk videre, og at de var vanskelige og gikk over "fjellet". Vi hadde den siste timen navigert etter månen og stjernene, så vi fortsatte på den gule løypa, og etter lang tid kom vi plutselig ut på en grusvei ut i ingenmannsland. Den var bitteliten, men den måtte da føre til et sted? 

Vi var overlykkelige da vi kom til noen hus, og tenkte at her kunne vi navigere med telefonene. Da hørte vi en stemme som sa: - Hvem er det som er ute og rir så sent, da? Vi måtte le av lettelse, og vi fortalte damen at vi hadde ridd feil. Hun kikket opp... Hm.. En hvit hest med gult utstyr, det kunne da ikke være? Og, joda, det var Runhild, som jeg såvidt kjenner igjennom distanseridningen og Facebook. Hun var så kjempesnill at hun gikk med oss til den riktige stien begynte, og vi var ikke så galt avsted som vi trodde. Vi hadde riktig retning hele tiden, men hadde ridd parallelt med den veien vi red første gangen. Så red vi igjennom skogen til Marte, og vi kom i fint trav helt til Shamrac snublet og ramlet helt ned på knærne. Han reiste seg ustøtt opp, men var ikke halt, heldigvis. Det var ikke så langt tilbake til campen, så vi fikk stelt hestene, og gitt dem masse mat og vann. Vi angret så klart på at vi ikke hadde satt opp inngjerdingen og ordnet campen på forhånd. Jeg satte opp inngjerding mens Anne kokte vann til varmeflaskene våre og kakao. 

Vi hadde tatt med en hel sekk med diamant, så hestene fikk i seg masse god mat. De var nok glade for å få fri, og Snippa stod på akkurat samme flekken helt til dagen etter. Shamrac gadd ikke drikke så mye, som vanlig (de hadde selvsagt fått vann ved alle mulige anledninger utover dagen, men han pleier ikke å drikke så mye), men jeg hadde vært forutseende og laget i stand oppbløtt luserne til ham på forhånd. Så da ble han tvunget i litt vann. 

Vi var i skikkelig godt humør da vi fikk i oss litt kakao. Jeg fikk til og med en og en halv pose kakao oppi koppen min. Veldig bra! 

Vi bestemte oss for å prøve å sove i de tynne soveposene (Vi hadde tatt med tykke for sikkerhetsskyld, men ville gjerne prøve de tynne før Trondheimsturen), og jeg la fleecelineren min inni. Den tykke fleecegenseren min var blitt full av egg som vi hadde kjøpt på Jessheim. Jeg rullet den sammen som hodepute med eggesølet nedover.  Liggeunderlaget ble blåst opp, og vi skiftet ut av de svette klærne og inn i deilige ullundertøy. Vi hadde på oss boblebukse og jakker, og så krøp nedi soveposen med varmeflaske. Så skravlet vi en stund, og var begge enige om at turen var blitt lang og hard, men vi var jo i godt humør og fornøyde! Så sovnet vi. 

Jeg sov bare et par timer. Lå urolig og frøs. Så stod jeg opp og kokte nytt, varmt vann til vannflasken min. Anne våknet og ville også ha. Så satt vi og drakk litt kakao, og pratet litt om turen. Vi hadde sovet med åpne bivy bager, så jeg sa jeg skulle prøve å se hvordan det var å lukke den. Jeg zippet igjen. La meg ned og så opp. Det var ingen klaustrofobifølelse. Det lille vinduet var kjempefint. Ble det litt varmere? Kanskje. Og så hadde det plutselig gått 4 timer til! 

Da vi omsider stod opp, var det ingen av oss som ville ha mat. Vi stelte med gampene, og Shamrac hadde litt fyllinger (hevelse) i den foten han ramlet med om natten. Vi tok bare med oss egg, bacon, brennere, og mat til hestene, og så leide jeg Shramac, mens Anne red. Veien fra tjernet gikk rett til Dal søppelfylling, men det var også siste rest av ikke-asfalt den dagen. 

Det skulle bare noen få meter til før fyllingen til Shamrac hadde gått ned, men jeg leide det meste denne dagen likevel. Vi var nede i bekker og til slutt fant vi en fin benk å spise mat på. Vi lagde egg, bacon, fetaost med rundstykke. Vi bare gumla i oss bacon som om det skulle vært godteri. Og det var det, kanskje, for oss akkurat da. 

Siste biten av veien hjem gikk mest i leiing og skritt. Det var varmt, og vi skravlet en del, men det ble saktere og saktere skravling. Da vi kom til Eidsvoll kviknet vi til litt, og kjøpte oss en is. Det var et par- tre fanklubber av hestene våre der, med gjennomsnittsalder på ca seks år, eller noe sånt. Vi tuslet hjemover langs 177 igjen, og omsider kom vi til Annes gård. Atle kom ut og tok bilder av oss, Og Snippa fikk av seg salen. Shamrac og jeg måtte subbe en kilometer til, før vi endelig var hjemme hos oss selv.

Vel hjemme var det en masse hestestell som gjenstod. Shamrac fikk spylt beina sine, og det var nok deilig. Selv om hevelsen var gått ned. Han fikk stå inne i boksen og hvile noen timer, mens han fikk så mye mat og vann som han orket. Alt pikk-pakket fikk bare stå i gangen. Så fikk barna og mannen oppmerksomheten sin igjen. 

Dagen etter dro vi opp og hentet alle tingene våre. Vi orket ikke kjøre helt rundt, så vi kjørte inn på en privat vei, og der var det en bil fra forsvaret som kjørte. Vi følte oss veldig høye i hatten, siden vi var på en ulovlig vei, så vi spurte om de hadde sett en mobiltelefon. Det er alltid lov å lete etter en mobiltelefon, ikke sant? Det hadde de ikke, men de lovte å ta godt vare på den hvis de fant, haha... Vi kom oss til campen, og fikk surret inn inngjerding og pakket ned pikk-pakket. Vi bare slang det inn i bilen og dro hjem. 

Hestene fikk en leietur, som vel er rekorden vår i kort tur, tror jeg, men de måtte bare få lov til å røre på beina, så ikke de skulle stivne. Vi gjorde opp status, og fant ut at vi hadde ridd i 16 og en halv time (uten de lange pausene, men tror vi glemte å skru av Endomondo på noen av de små pausene), og vi hadde ridd 6 mil på lørdagen, og 27 km på søndagen. Litt under 9 mil totalt, altså. 

Merkelig nok var vi slett ikke så ødelagte i kroppen som vi hadde trodd. Og vi var ikke lei av hverandre eller hestene, heller. Alt i alt en veldig positiv tur, som vi har lært fryktelig mye av! Vi har funnet en million ting til vi burde ha med, samtidig som vi har funnet ut at vi må redusere vekten på hestene, haha... Og ikke minst vet vi litt om hvor lett det er å finne de riktige veiene, haha, men at vi likevel finner frem til slutt. Det visste vi jo fra før av. Vi kommer alltid hjem igjen :). 

Nå er det under en måned igjen til vi tar fatt på Pilegrimsleden mot Trondheim. Herregud, hvordan skal vi overleve, Anne?