Terreng

Terreng

torsdag 26. mai 2016

Et innlegg om bæsj.


- Det er Karma, sier Anne og jeg, når det skjer noe dårlig.
- Det er Karma, sier vi, når det skjer noe bra.
- Karma er noe dritt, pleier Anne og jeg å si.
Karma er nesten som vår andre Gud. Etter Allfred. Allfred er helt klart den første Guden.

(Les om Allfred her: Dag 1 av Pilegrimsleden)

Karma er noe vi prøver å få til å være på vår side hele tiden. Vi prøver å være snille og greie, og når vi har fått masse tilbake av Karma så vet vi at vi er på tynn is. Vi tenker på det nesten som en konto man kan sette inn penger på, og ta ut penger. For å ta ut penger, må det være penger der. Hvis ikke blir det minuskonto.


Derfor bestemte vi oss i går for at vi skulle kjøre en tur med Tina, ta med oss en rive, og rake vekk all bæsj på hele Holtåveien til Fløyta. Hestebæsj, altså. Og kanskje litt hundebæsj.

- Detta ække no dritt, pleier vi også i si. Men akkurat i dag så var det det det var. Noe dritt.

Vi kjørte innover veien, og det var bare rett på den andre siden av bommen at de første bæsjene kom. Det var helt klart hestebæsj, men den var spredt ut i små boller, som hadde blitt trampet godt ned i løpet av vinteren. Dette er en billøs vei, men det er mye trafikk av turgåere, hundekjørere, hesteridere og syklister. Og mye dritt.

Mange rir inn Fløytaveien. Og noen av oss prøver alltid å sparke bæsjen ut i grøfta. Men når man rir, så er det veldig slitsomt å stoppe og gå av hesten når man rir araber. De har en tendens til å bæsje femten ganger på en tur, og da gjerne i små drop-plopp i en lang renne bakover. Når bæsjen i tillegg er helt nylagt, varm og våt, da har man ikke såååå lyst til å sparke skiten ut med skoene man skal putte i stigbøylene etterpå. Derfor prøver vi å gå noen turer og sparke vekk litt av og til, for gammel bæsj er lett å sparke, men det blir liksom ikke alltid til at vi sparker bort alt, for det er MANGE som rir på veien her.

Vi tenkte derfor å gjøre det skikkelig denne gangen.
- Bæsj! ropte jeg til Anne, og signaliserte at hun skulle tøyle Tina. Eller heter det "tømme Tina", siden man kjører med tømmer?
- Ptrooo, ropte hun, og jeg hoppet ut på siden med riven klar.
- Skal jeg ta bæsj som er trøkket flat, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, sa Anne. Jeg begynte å skrape opp, og det var ikke så vanskelig som det først så ut. Det var utrolig tilfredstillende å se hvordan skitten ble dratt vekk fra veien, og slengt godt ut i grøften, og spredd ut. Kommer til å vokse godt med ugress på Fløytaveien i år!

Jeg slang meg opp i vognen igjen, og det var ikke mange meterne før jeg ropte:
- Bæsj! igjen, og Anne måtte stoppe. Vi surret litt for å finne ut om det var best at Tina stoppet foran eller bak bæsjen, men vi fant ut at alt gikk bra, så lenge Tina ikke turner.

- Skal jeg ta hundebæsj, spurte jeg.
- Ja, skal det være så skal det være, sa Anne.
- Ja, det ække no dritt, svarte jeg. Men det var det jo.



Det er noe rart med hundebæsj. Det er nemlig skikkelig ekkelt. Lukter vondt, også. I motsetning til hestebæsj. Hestebæsj er jo bare tørre klumper. Lukter ikke noe. Bare gress, likevel. Hva? Er du ikke enig? Jeg trodde alle mente det om hestebæsj. Hestebæsj er helt greie, håndterlige saker. Hundebæsj er bare: æææææsj!

Det var dritmye drit på Fløytaveien. Jeg rakte opp, og Anne kjørte. Vi måtte stoppe titt og ofte for å ta klumper opp. Klumper på grusveien var lett å ta, men de som lå i gresstripen, eller som lå på pukk, var veldig vanskelig å få opp.

- Skal jeg ta det som ligger i kanten, også, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, sa Anne.
- Ja, fader, sa jeg. - Det ække no dritt!
- Her var det skitmye, sa Anne.

Så bar det av sted igjen. Vi prøvde å trave litt, men det varte ikke lenge før jeg ropte: - Stooooopp!
- Skitt! svarte Anne, og bråstoppet hestepæremaskinen.

Jeg greide så klart å tråkke i en hundebæsj. Det var helt bedritent. Så jeg gikk bortover veien, mens jeg prøvde å vrikke helen så godt som mulig for hvert skritt, så jeg skulle få av mest mulig på veien, mens jeg raket opp bæsj.

- Nå får vi god Karma, sa jeg.
- Ja, sa Anne. - Det ække noe dritt!
- Nei, fytti bikkja, svarte jeg.

til slutt kom vi til enden på Holtåveien, ved Fløyta.
- Skal vi kjøre over brua og ta det ved parkeringen, også, spurte jeg.
- Ja, skal det være, så skal det være, svarte Anne.
- Skitt au, sa jeg.

Så gikk vi over brua og tok et tak der også. Og så tok vi en tur på utedoen. Der inne luktet det skikkelig bæsj.

Etterpå kunne endelig Tina turne, så vi kunne dra hjem. Da fikk vi noen flotte travstrekker, og et par galopper hjem igjen. Vi møtte også en fyr som gikk på Fløyta, og jeg sa til Anne:
- Hvis han er en pilegrim, så må vi bare prate med ham!
 - Men tenk om han går Rondanestien, sa hun.
- Hæ? Ingen går vel Rondanestien, sa jeg.

Vi stoppet og spurte, og joda, han gikk Rondanestien, han. Vi fortalte at vi red Pilegrimsleden til Trondheim i fjor, og pratet litt. Vi må ha sett ganske rare ut: to damer i en shetlandsponnivogn med en rive. Han må ha trodd at vi var riv, ruskende gale. Så han spurte: - Red dere med denna? og pekte på Tina.
Etter å ha ledd litt kjørte vi videre, og vi var enige om at han var heldig. Tenk, helt bæsjefri vei!


Nå har vi fått rettet litt på Karmaen vår fra søndagen da vi var på hesteshow og mistet hjulet på bilen på vei hjem. Med hestehenger på, og alt. Da Allfred virkelig hjalp oss. Les om det her: http://annemonicas.blogspot.no/2016/05/den-gangen-vi-dro-pa-hesteshow-hesten.html

Apropos Karma, så er vi litt seriøse der. Hvis alle plukker opp dritten etter seg, så blir det veldig fint og rent og pent! Men det er jo ikke alltid sånn at man får det til alle steder. Kanskje oppdaget man ikke at hesten bæsjet, eller kanskje man til og med mister noe søppel. Derfor er det lurt å av og til ta seg en karmatur. Plukk opp noe etter noen andre. For det er garantert noen som har plukket opp etter deg en gang. Så kan du heller glede deg over å få en fet Karmakonto!






onsdag 25. mai 2016

Billedblogg: ultralett telt


 Når man skal på overnattingsturer i skog og mark, er det en kjempefordel om tingene er så lette som mulig. Særlig om man rir, da man har begrenset både plass og vekt man kan ta med seg. Rir man uten pakkhest, bør man bruke tommelfingerregelen at hesten ikke skal bære mer enn max 20% av sin ideelle vekt (Det vil si at om hesten din er 100kg overvektig, så kan den ikke bære 20kg mer for det, så du må finne den vekten som er ideell for din hest, og regne utifra det. ) Dette inkluderer rytter, sal, salvesker, hodelag, grime, og alt hesten måtte finne på å bære.

Anne og jeg har brukt bivy bagene våre en del på tur (det er egen side om dem i menyen), og vi har forsåvidt vært ganske fornøyd med dem, bortsettfra to ting: 1. De kunne vært enda lettere (De veier 1,2kg) 2. De har et problem med mye kondens når de lukkes helt igjen.

Det finnes utrolig ultralette telt å få kjøpt på f.eks zpack, men disse er steike dyre. Men er de aller letteste. Jeg har tittet mye på Ebay, og har funnet dette lille teltet fra Kina. Jeg søkte Portable Camp Camping Tent Single Layer Waterproof Outdoor UV-resistant 1 Person på på Ebay og fant det. Det har ikke noe merkenavn, og det kostet 227kr og hadde gratis frakt. Prisen varierte mye, så her er det bare å lete litt.



Det tok en stund å få det i posten, og her er innholdet: en pakksekk, et telt, to telstenger, fire teltplugger som er verdens letteste og minste, må de minst være! Bittesmå! Og et "tak".
På toppen av teltet er det nemlig et luftehull med myggnetting, og taket spennes over teltstengene, slik at det blir ventilajon. Hele sulamitten veide kun 920 gram (annonsen sa 980g. Det er sikkert noen naturlige variasjoner). I tillegg var det tynt, og tok mye mindre plass enn bivyen, men var noe lengre. Kan være for lang for å få ned i salveskene, men med så lett vekt er det ikke noe problem å ha den oppå salveskene på lenderyggen til hesten.

Teltet kan fint holde to små barn. Fluenetting i døren og i taket. 
Jeg har kjempegod plass inni det. Jeg kan strekke meg alt jeg vil. Jeg er 160cm høy. 

Anne måtte ha beina utenfor, haha. Hun er 173 cm høy, men hun sover med beina litt krøllet når hun sover, så det burde gå greit. 

Min Exped Ultramat S7 får kjempegod plass inni her, med sovepose og greier. 

Dette blir min utsikt i morgen tidlig. 

Eldstegutten på 9 har sovet over 10 netter i telt i år! Dette blir min første. Han sier han sover i et palass i forhold til meg (4-mannstelt). 

Mitt "ultralette" kosedyr må få være med i natt. Han har ikke noe navn, han. Stakkar. 

Konklusjonen min foreløbig er at stoffet er fryktelig tynt, så jeg måtte legge en ultralett tarp under selve teltet. Det kalles et footprint. Det er egentlig ganske lurt å gjøre for å beskytte teltbunnen, uansett.

Jeg har stor skepsis til teltets tetthet i forhold til vann, men tenkte å impregnere det. Likevel føler jeg at det nokså sikkert vil kunne lekke vann inn i bånn. Det var ikke lett å sette opp i skikkelig blåst her hos oss, og de små teltpluggene føltes veldig små når det blåste så fælt, så jeg satte noen steiner oppå dem, og la noe inni teltet. Men nå skal det sies at det blåste MYE.

Teltet gir en mye bedre romfølelse enn bivy bagen, som kun har en liten loop over. Men det er kort i lengden. Utrolig kult telt, som passer for små personer som ikke skal sove i en storm.

Jeg turte å galoppere på tur med bukkehesten! Woho! Tur med dressur.


Bakgrunn om Piruett (hopp over dette avsnittet om du har lest om ham før, eller ikke gidder lese bakgrunnshistorien) 

I dag bestemte Anne og jeg oss for å ta en ridetur med Zoona og Piruett. Jeg har tidligere skrevet om Piruett, men her er et kort resymè: Piruett ble født hos meg, og var en snill hest, men han hadde det med å bukke noe forferdelig. Han ble trent etter alle kunstens regler, med både normal og natural horsemanhip-metoder, klikkertrening og alt. Han ble sjekket opp i hele kroppen, med både massasje, laser og kiropraktikk, tannspesialist på tenner, og saltipasser på sal. Det var ingen fysiske problemer. Så konklusjonen ble at enten var det en protest når ting ble tungt (f.eks på grunn av litt for lite bæring og balanse), eller bare fordi det var gøy. Anyway: Jeg syntes det var veldig slitsomt den gangen, og hadde et lite barn, og hadde flere hester. Han ble derfor solgt. 4 år senere kom han tilbake til meg, og han var da kommet mye lengre i sin utdannelse, men bukkingen var egentlig verre enn noen gang. 
Han ble satt bort hos noen andre en stund, men så fikk jeg ham tilbake for et par uker siden. Jeg har begynt å bli så gammel nå, at nervene sitter mer utenpå kroppen, enn inni, så jeg har kviet meg veldig for å frempovosere bukk. Rett og slett vært redd. Jeg har jobbet bakkearbeid med ham, og tatt ridetimer, og har som mål å få ham opp i middels dressur. 
Når han går bra, så er han helt fantastisk! Han kan virkelig både å gå ned og frem, gå i en lav unghestform, og kan samle seg, og heve ryggen godt, men bare i en liten stund om gangen, på grunn av manglende muskulatur ennå. 
En gang i forrige uke var jeg på en lang leie- og skrittetur, men dette var den første skikkelige turen. 
Zoona
Anne var med på Zoona, som er en varmblods som hun får ri, og trene. 


Rideturen vi var på i går. 

Vi begynner alltid med å leie hestene våre. Det er en fin oppvarming, og særlig hvis man er litt usikker på en hest. Piruett var temmelig anspent, og han og Zoona skvatt til for den minste lille ting, og jazzet hverandre skikkelig opp. Vi leide forbi en ferist vi nesten alltid går forbi, og den var så kjempeskummel at vi ble stående og trene på den i ti minutter. Vi måtte la dem gå forbi mange ganger, og jeg brukte klikkertrening på Piruett, og klikket når han slappet av og senket hodet sitt. Til slutt kom vi forbi den, men da var det betongbrua. Skikkelig skumle saker. Den har vi aaaaldri gått over før. Her brukte vi også en masse tid, da særlig Piruett prustet i nesen og trodde han skulle bli spist opp av vannet fra Holtåa. Til slutt fikk jeg ham til å gjøre noen versader fra bakken, og da begynte han å glemme brua. 

Ved plassen vi pleier å gå opp, gikk Anne opp. Det er noen fine steiner der.  Men siden Piruett hadde litt gruff i sjiraffen, så fortsatte jeg å leie. Ingen vits i å sette meg opp på ham når han var sånn. Jeg leide bort til Fløyta, som er ca 5 km, og å veien ba jeg ham hele tiden om å senke halsen, og klikket, og ga godbit. Han skjønte det veldig raskt, men det var så fristende å heve hodet, så jeg måtte gjøre det mange ganger. Vi gikk også noen overganger skritt- holdt- skritt, noen stillninger til begge sider, og litt versader bortover her.
Se, her skal vi ri! Rene elva i veien!

Til slutt kunne han gå helt fritt, uten at hjortehalsemuskelen ble aktivert. Da satte jeg meg opp, og vi begynte innover terrenget.

I starten var det skikkelig bratt, og vi red opp mot Bjørnholtet. Det var masse vann og myr. Begge hestene syntes det var kjempeskummelt, så vi jobbet en masse med å få dem til å gå rolig over alt vannet, og uten å ta hodet i været. Enkelte steder var det veldig trangt, og Piruett forsøkte å trippe seg raskt igjennom, men jeg tvang ham til å gå svingene skikkelig, bøye seg, og flytte seg for sjenklene mine når vi gikk forbi trær. Noe han trodde ikke var nødvendig når vi ikke var på banen. Etter en million bekker og myrer, så gikk dem fint over, men akkurat her (se bildet) var det pltuselig veldig bratt ned, og masse rennende vann. Det var kjempeskummelt.

- Du må ta bilde når jeg peker ned her, sa jeg til Anne.
Jeg greier å fiske opp en hanske med piskeskaftet
- Arg, må jeg? spurte hun.
- Jammen, jeg kan stå stille, sa jeg.
- Sukk, greit, da, sa hun.

Og så mistet hun hansken sin på bakken.
- Hansken min! ropte Anne (og så var det vel noen ord der som ikke jeg skal gjenta)
- Jeg kan hente den med pisken, sa jeg, og dro frem dressurpisken.
- Ja, da mister du den ikke i vannet, altså! svarte Anne.

Etterhvert kom vi ut like over trollet og Dorrsvangen. Da hadde jeg jobbet så mye med Piruett at han var skikkelig mellom hjelperne mine. Han gikk i bæring og var veldig fornøyd. Hodet hans var i fin plassering, ryggen hans kom opp og han ble veldig behagelig å ri.

- Skal vi trave litt? sa jeg, og jeg tror Anne nesten ikke turte å si noe av redsel for at jeg skulle bli redd og angre meg. Hun var kjempehensynsfull og red bare bak med Zoona, og fant sei at Piruett og jeg red i et snegletrav i forhold til traveren hun satt på. Hun vekslet mellom trav og skritt, mens Piruett og jeg travet bortover. Vi jobbet litt versader, og Anne spurte meg om hvordan jeg tok versader, og hun fikk prøve på Zoona, både på tre og fire spor. Etter noen nedoverbakker i skritt, så spurte jeg om det var greit at jeg tok galoppfatning, og det var det.

Se! Jeg kan ri, jeg kan ri!
Jeg jobbet Piruett sammen litt, fikk nesen hans ned og litt frem, og så bare ga jeg galoppsjenkel. Han responderte med en gang, og jeg fikk en kjempefin, samlet høyregalopp som jeg bare holdt noen få skritt, før jeg klikket og fikk godbit.
Jeg smilte fra øre til øre, og forsøkte så med venstre galopp. Han fattet, men tok høyregalopp igjen, så jeg tok ham ned, men selv med tre- fire forsøk, tok han bare høyregalopp. Men det var greit. Han hadde gjort jobben, og han var nok litt sliten, så jeg gikk av og leide et stykke.

Etterpå satte jeg meg opp, og så tvang jeg Anne til å ta bilde av at jeg galopperte. Måtte jo ha bevis!
Til slutt gikk vi av og leide hjem. Det ble 16,5 km og 3 timer, og hele turen hadde jeg passet på at Piruett ikke fikk gå med sjiraffhals. Han var ikke samlet hele tiden, men han fikk aldri lov å reise hodet så høyt opp.

Takk for turen, Anne











tirsdag 24. mai 2016

2CEA841A-F00F-4F8B-B192D6B0019D0AAB-406B9DC5-C332-4B2D-890911B2EB0932F5

mandag 23. mai 2016

Den gangen vi dro på hesteshow, hesten kræsjet i en bil, og hjulet datt av bilen da vi kjørte hjem!

Momarken uoffissielt show


Zevita med andreplassløyfe og deltakersløyfe.
Det kan liksom aldri gå helt bra. Et eller annet må bestandig gå galt. Så når alt annet ser helt perfekt ut, kan du være ganske sikker på at det lurer et Murphytroll i bakgrunnen.

Tina og Zevita oppførte seg ekspemplarisk da vi lastet dem inn på hengeren for å dra på utstilling på Mysen. Zevita har ikke vært i bruk siden desember, på grunn av flere ting som har hendt etter hverandre (feire, et spark og en forkjølelse). Vi fikk derfor ikke vært med på Officersrittet, da man ikke kan trene en hest til distanse på to uker. Men til et show, ja, da gjør det ikke mye at hesten er blitt litt tjukk. En distansehest betegnes som "for tynn" for showfolkene i utgangspunktet. Så da var det bare å dra.

På forhånd skiftet jeg dekk på hestehengeren min. Bilen, en diger Patrol, satte jeg bort på verksted. Er ganske billig, så det er verdt å slippe å slite med det selv. Men jeg fyllte luft på alle dekkene etterpå. Så fikset Frank Olaf (mannen min), og jeg bremselysene og det ene blinklyset på hengeren.

Midt oppi det hele kom Odny med en showgrime til oss. Snille Odny!

Vognkort, hestepass og utstyr var på plass, og alt så ut til å være i sin skjønneste orden. Da var det å pakke alt inn i bilen, og så vasket jeg prinsessa mi i tre timer. Hun var ikke særlig fornøyd med dette. Veldig lenge siden sist noen puttet vann i ansiktet hennes, så hun bestemte seg for å rive seg løs.

Normalt står hun veldig fint bundet, og har gjort det bestandig, men i retrospektiv innser jeg at jeg var litt for mye: "dette tåler du, da" og: "dette har vi gjort mange ganger før", da jeg vasket panneluggen hennes. Så hun fant ut at det var best å bare løsne et par planker som var festet i veggen, og ta dem med seg. Slike planker, som følger etter, har en veldig stor akselererende effekt på en hest, så det var 0-100 på 2 sekunder. Zevita spant rundt gårdsplassen, og siden hun kun så på plankene som slamret mot bakken, så la hun overhode ikke merke til Rextonen til pappa, og dundret rett inn i denne med et brak. Da kom hun plutselig på at vi har jo trent på å ha ting hengende etter oss i hele vinter (siden vi driver med innkjøring), så det var visst ikke farlig i det hele tatt.
Tina og Amy

Hun kom glad og fornøyd tuslende til meg, og jeg satte henne inn i stallen. Da så jeg at det ene øyet hennes var halvveis igjenlukket. Hun hadde nok fått seg en smell. Jeg sa til Anne at jeg ikke trodde det ble noen tur dagen etter, men vi ble enige om å se det ann til kvelden, og heldigvis var øyet bra igjen.

Dagen etter oppførte begge hestene seg perfekt da vi lastet dem inn i hengeren og kom oss av gårde. Amy, som pleier å ri Shamrac, ville være med på utsilling, og fikk komme og sitte på.

Tina, og Anne som ville bli klippet bort. 
Bortsett fra at Zevita lener seg litt mye i venstresvingene, så gikk turen veldig rolig og fint. Vi kjørte av feil, og måtte ta verdens lengste omvei for å komme tilbake på E18 igjen, men tilslutt kom vi til travbanen og fikk ut Tina. Shetlandsponniene skulle stille først, så Zevita fikk stå på hengeren og slappe av, mens Anne, Amy og jeg gjorde i stand Tina. Anne skiftet til pentøy, og trippet inn på banen med den fineste, kuleste og mest flekkete ponnien. Dessverre er Tina 114cm høy, noe som er ganske mye over grensen, så hun fikk 6.plass. Men dommeren presiserte at det kun var på grunn av høyden. Tina hadde supre bevegelser, stilte seg pent, og var generelt fin.

Etterpå var det mange timer til fullblodsaraberene skulle stille. Jeg var kjempenervøs, for jeg har aldri vært på utstilling, og jeg fjåset rundt i mange timer. Zevita hadde svettet en masse på hengeren, så selv tre timer med vaksing var ikke nok når all møkka kom ut med svetten. Jeg brukte ganske mye tid på å vaske, bruke Miracle Groom og Show Shine på henne.

Til slutt fikk vi komme i ringen, og det var ganske skummelt, siden jeg var den eneste amatøren. Men Zevita stilte seg kjempefint opp, riktig med beina, og strakk hodet frem som en skikkelig araberfrøken. Riktignok klarte jeg ikke å løpe fort nok, mest fordi jeg ikke helt hadde øvd på dette, så jeg visste ikke at jeg burde ha sprintet på for å få frem stegene.

Pachas Zevita e. AS Sinans Pacha, u: Zezere
Zevita fikk andreplass, og dermed både 2.plass-sløyfe og deltakersløyfe! Woho! To sløyfer på en dag! Det var jo verdt hele turen. Og etter å ha slappet litt av, latt hestene skritte litt rundt, få vann og mer mat, så sjekket vi hengerfestet, sikkerhetslinen, kontakten, baklemmen, og så dro vi hjem.


Vi kjørte ut fra Mysen, og jeg tok feil i rundkjøringen så vi havnet på svinge-og-somle-veien som går til Fetsund, istedenfor E18. Ergelig, men vi gadd ikke å snu. Med hestehenger er det litt klønete å kjøre svingeveier, siden man må holde så lav fart. Særlig siden Zevita lener seg på veggen.
Stille oss opp.

Vi satt og diskuterte hvor vi skulle stoppe for å kjøpe mat da vi plutselig hørte et tordenskrall mens jorden skalv under oss av et jordskjelv, en tsunami og en tornado på en gang. På hengerkameraet så jeg at begge hestene falt, og jeg tenkte i et millisekund at hengeren hadde ramlet av, og jeg stoppet bilen. Da hoppet det frem et enormt Patroldekk ut fra klar himmel, og trillet langt, langt foran oss, over veien, og havnet i grøfta.

- Det er hjulet! ropte jeg.
- Det er hjulet! ropte Anne.
- Å herregud! ropte Anne.
- Det går bra, sa jeg. For det sier jeg alltid. Når det er krise. Akkurat som jeg vil si: - Der datt hjulet, ja. Der skjeddet det.

Jeg satte på nødblinken, og i det jeg åpner døren kommer et kvinnemenneke løpende:
- Dere kan sette hestene i paddocken her! Få stoppet trafikken! Hent varseltrekanten din!

Ja, jeg tror hun rakk å rope alt det der, og i tillegg ha fått på seg en refleksvest før jeg hadde rukket å gå ut av bilen.
Woops!

- Det går bra, sa jeg. Vi må se til hestene, bare vent litt.
Damen, som hadde det fine navnet "Monica", begynte å stoppe trafikken sammen med mannen sin, moren sin, og et par stykker til. Hestene hadde det helt supert (vi kjørte jo kjempesakte siden det var midt i en sving), men det tok litt tid før jeg fant varseltrekanten.

I løpet av noen få minutter hadde vi fått igang en veipatrulje som stoppet trafikken i begge ender, og dirigerte den forsiktig forbi. Jeg fikk hentet dekket, og en kamerat av Monica (jeg fikk ikke med meg navnet hans), forsøkte å jekke opp bilen. Det lå strødd muttere, og noen slags bolter utover veien, og bremseskivene så rimelig herpa ut.

Masse biler som passerte oss.
Så vi tok ut hestene, og satte dem i paddocken. Så dyttet vi hestehengeren over på gangveien, men bilen stod nede på jernet, så den var det ikke mulig å flytte.
Monica ringte politiet, og jeg ringte NAF. Men politiet hadde ikke noen biler å avse, selv om vi stod midt i en dum sving. De sendte derimot en melding til Nilsens bilberging, og det samme gjorde NAF, så vi fikk to telefoner om at Nilsens bilberging kom for å hjelpe oss.

Det tok ikke lange tiden før bilen var heist opp på den gule, store bergningsbilen, og Anne og Amy fikk sitte på til Lillestrøm. Selv ble jeg igjen mens Frank Olaf fikk puttet barna hos bestefar, og lånt hans bil, og kommet og hentet oss. I mellomtiden ble jeg budt inn på kaffe eller Cola (Cola, takk, jeg har aldri blitt så voksen at jeg drikker kaffe) hos Monica.

Amanda
Det viste seg at hun hadde utrolig mye til felles med meg. Hun hadde huset fullt av dyr, og hadde drevet med både sprang, dressur, western og sentrert ridning. Hørtes nesten ut som meg selv. Jeg fikk holde Amanda, og hilse på Akrobat, de tre hundene og to barn. Og innen Frank Olaf kom, hadde vi begge fortalt omtrent hele livshistorien vår, og jeg skulle komme og behandle den ene hesten hennes.

I det hele hadde vi utrolig mye flaks. For det første var det utrolig flaks at jeg kjørte feil, så vi var i 25-30km/t da hjulet ramlet av, i stedet for å være i 80km/t på E18. Det var også utrolig flaks at ingen bil kom i motsatt kjøreretning og fikk dekket rett i fronten, og det var flaks at så mange hørte oss og kom for å hjelpe, da vi ikke var nok folk til at vi hadde klart å få hengeren ut av veien og dirigert trafikken. Til sist var det flak at vi stoppet akkurat ved et sted de drev med hester, og det var en helt ledig inngjerdning rett ved veien, akkurat der vi trengte den. Så tusen takk for gjestfriheten og all hjelpen til Monica, familien og vennen hennes!

Frank Olaf var sur. Skikkelig sur. Ikke fordi dekket hadde ramlet av. Ikke fordi det ble over ungenes leggetid og han måtte kjøre over en time for å hente meg og hestene. Nei. Han var sur fordi bilen til bestefar var full av bensinkanner og motorsager, så det stinka bensin. Derfor hadde han kjørt med både bakluka og fire vinduer åpne hele veien.
Her fikk hestene gå og spise litt gress mens de ventet.

Vi fikk på hengeren, og hestene kom seg glade og fornøyde på hengeren uten fuzz. Og så kom vi oss endelig hjem. Og heldigvis hadde jeg fått med meg det viktigste hjem fra Patrolen: veska mi, og de TO sløyfene som vi vant på utstillingen.

Da jeg kom hjem var jeg så utrolig sliten etter både dårlig søvn natten før showet, utrolig mye stress og nerver mens jeg ventet på klassen min, en bil som mistet hjulet, og kjøretur hjem igjen. Og nesten ikke noe mat hele dagen. Jeg gikk rett i seng. Og selvfølgelig fikk jeg ikke sove. Og da jeg først sovnet, så våknet jeg igjen klokken 4. Til slutt bare stod jeg opp. Blir nok ikke gjort noe særlig her i dag, nei...





onsdag 11. mai 2016

OMG! Jeg fikk ri på ridelærerens dressurhest!

Skikkelig skummelt! I dag skulle det bli en morsom og spennende dag! Jeg skulle nemlig dra til Ellingsrud Ridesenter, og ri på Schack, den hvite shagyaaraberen til Karin Bojer-Letrud.

Ellingsrud Ridesenter har for meg vært selve symbolet på skumle dressurtanter med kalvekryss i halsen, perleørdeobber, og svære hester som prustet i galoppvolter på store ridebaner. Min søster bodde nemlig på Ellingsrud da jeg var student, og vi gikk ofte tur fra blokken hennes, igjennom ridesenteret, og ut i marka på den andre siden.
Jeg kan fremdeles høre lyden av høvene som dundret mot bakken der en eller annen dressurmann- eller kvinne trente sitt kjempehøye dressurmonster. Og i dag... I dag skulle jeg få lov til å være en av dem!


Heldigvis ble Anne med meg på turen. Så hadde jeg både selskap og fotograf. Vi stoppet på Mæccern og fikk litt mat, og gikk på do, men likevel måtte jeg tisse to ganger til før ridetimen. Sånn er det når man blir nervøs.

Stallen På Ellingrud var faktisk mye mer vanlig og normal enn hva vi hadde trodd på forhånd. Det var ikke en gang lysekrone på do. Skuffa! Men det var nå matchende grønt møblement med fine, gammeldagse skap, og ganske fint, likevel. Og hestene hadde hvert sitt vindu inne i boksen. Men ellers så det ganske normalt ut.

Jeg fikk lov til å gi Schack godbit, børste litt, og sale på. Så bar det ut, og rett opp.

En ridelærer som kaller seg selv "tante grusom", er ikke noen snill og mild ridelærer. Heldigvis. Jeg ble kastet rett inn i jobbinga etter å ha skrittet ham til ridebanen.

Selv har jeg små fullblodsaraber med pygmègange, og selv om Schack slett ikke har de største bevegelsene, så var de milevis lengre enn hva jeg er vant til. Jeg hadde fusket litt, og kikket på Youtube toturials på "how to improve your sitting trot", og satt og tenkte på hvordan jeg skulle absorbere alle bevegelsene.

Men Karin sa i hvertfall at jeg hadde rettet opp sitsen bedre, og satt nå mer jevnt på begge sittebeina. Hurra! Men det var bare å komme ned fra sin høye hest. Eller, rettere sagt, opp på sin høye hest, for her skulle det arbeides.

Schack fløy bortover banen i store steg, og jeg tenkte så hardt jeg kunne på alt Karin hadde sagt: Utvendig tøyle og innvendig sjenkel! Ikke innvendig tøyle. Vekten på utvendige sittebein. Bekkenet mer vippet bakover, og rett i ryggen, og beina ned og ikke for langt bak, og og og ... Det tok ikke særlig mange sekundene før kroppen hadde nok med å koordinere alt sammen før Karins stemme igjen smelte: "Utvendige tøyle og innvendig sjenkel! Hvor er din innvendige tøyle nå?".

Men på et vis greide vi å ramle oss igjennom noen sjenkelvikninger. Shack var mye tyngre enn mine hester, og hoftene mine, som fremdeles var skikkelig støle etter første ridetime med Karin, dirret av anstrengelse. Men så løsnet det litt innimellom, og plutselig kunne hele hesten bare bli myk som smør i hendene mine, og selv den minste sjenkelbevegelse kunne få ham til å flytte seg.

Et par ganger ble han litt skremt av noen fotballfolk som hoiet, men de fleste gangene han slo hodet opp, eller gikk et annet sted, så var det bare min feil.

Så ba Karin meg om å ta galoppfatning. Og her var det ikke snakk om noen trygghetssone der jeg kunne sitte i ro og mak på en storvolte og justere inn og ut og hastighet. Her var det rett på firkantsporet, og en volte ved annenhver bokstav på banen. Jeg stakk tungen ut av munnen (slik jeg gjør når jeg konsentrer meg hardt), og fattet som best jeg kunne.

- Jeg så ingen fatning, jeg, sa Karin sarkastisk, så både Anne og jeg måtte le. Hesten gikk likefullt i skritt, den, som før jeg begynte. - Ikke prøv så hardt, da føler han seg overfalt, sa hun. Og jammen virket det ikke, og gutten fattet.

Så galopperte vi med store, prustende, og tunge høver nedover langsiden, og plutselig så kjente jeg at nå, nå var jeg faktisk en av dem! En av de skumle dressurfolkene på Ellingsrud ridesenter!







tirsdag 10. mai 2016

Far null til middels- Piruett og dressur

Det var egentlig ikke meningen at jeg skulle få tilbake Piruett.
Han ble født hos meg i 2004, og solgt da han var 8 år gammel. En ganske fin og flink gutt, men han har et stort problem, og det er at ha bukker så skrekkelig. Ikke så ofte. Faktisk ganske sjeldent. Men når det først kommer, så kommer det ut av det blå som ei kule.

Jeg fikk Piruett tilbake i fjor, men Anne begynte å ri ham en del, siden Snippa var halt på den tiden, og jeg hadde to ridehester fra før av. Det gikk bra en stund, men så begynte han med bukkingen sin igjen. Da ble det slik at Catherine Sandvik fikk ha Piruett en stund. På grunn av det ene barnet mitt som måtte igjennom noen operasjoner, hadde jeg bare ikke tid til å ta meg av problemet. Og helt ærlig så var jeg litt skremt på tanken selv.

Men så måtte Catherine flytte, og hun kunne ikke ha Piruett lengre. Da tenkte jeg at skjebnen hadde sagt sitt. Piruett kom jo bare hjem igjen, så det var vel en mening med det, da? Han er ikke noen spesielt god distansehest, men han har vist talent i dressur tidligere, selv om han er helt ustartet, og helt umuskulert.

Jeg bestemte meg derfor for å virkelig gi dressuren en sjanse. Hesten heter jo "Piruett", så dressur måtte det bli. Jeg slang uten tråd på Hestedebattrebellene, og spurte: hvem kan hjelpe meg med å få ham her til middels i dressur? Ja, hårete mål skal man jo ha!

Som ponnirytter var jeg dressur- og sprangrytter, men ikke lengre enn til LA-nivå. Men slike ting som begrensninger og realisme har jeg aldri lært meg hjemmefra, så jeg gaper like godt over hele sandwitchen. Fra siden.

Jeg fikk respons fra mange som hadde tips, men ventet til det var noen som sa de selv ville gjøre det. Og jeg fikk napp! Den første jeg hadde time med var Karin Bojer-Letrud. Hun er en dressurtante fra Ellingsrud, og kaller seg selv: "tante grusom". Det hørtes helt perfekt ut for oss! Jeg trengte

1. Noen som kunne stå der så jeg ikke ble nervøs.
2. Noen som kunne drille oss skikkelig, så vi kommer ut i konkurranser så fort som bare mulig.

Karin kom, og karin drillet oss rundt ridebanen i diverse skritteøvelser. Da jeg satte meg opp på Piruett for første gang på fem år, var jeg ikke en gang nervøs. Karin ga meg tusen ting å tenke på, og sakte men sikkert demret noe av dressureringen frem igjen. Sitsen ble plukket fra hverandre, og det er grusomt hvor mange uvaner jeg har lagt meg til på disse årene.

Karin tvang meg til å ri Piruett til yttertøylen, og til å sitte rett, på riktig sittebein, med beina og ryggen riktig og uten å bruke innertøylen for mye. Men for en forskjell på første time! Piruett gikk fra å være sjiraff, og jeg fra å trekke sjenklene opp, lene meg fremover og bruke tøylene feil:


Til å gå avslappet på yttertøylen og faktisk bruke ryggen mye riktigere: 

Han slappet godt av, og på slutten av timen gikk han kjempefint!



Etter timen hadde vi teori og la en slagplan for treningen et stykke fremover. Så leste jeg KR I (konkurransereglementet), og begynte å lese dressurprogrammer for LC, LB, LA, MC, MB, og MA. For å virkelig være dedikert til arbeidet klippet jeg ridehestman på ham. Mer dedikert kan man faktisk ikke bli.

Dagen etter var jeg helt utrolig støl! Jeg hadde vondt i muskler jeg ikke ante at jeg hadde, og det enda jeg har ridd nesten hver dag de siste ukene. Men jeg trente litt på skulder inn, skulder ut, bakpart inn og bakpart ut på volter. Gikk ganske bra, men vi holdt bare på i 20 minutter, og hadde mange pauser. 


I går fikk gutten fri, men i dag fikk jeg ny ridetime, med en dame som heter Hilde Brattlien. Hun har gått masse på Trollspeilet, og jeg har hørt mye om dem, men aldri vært borti dem selv. Jeg fikk jobbe Piruett ned og frem, så han slappet fint av. Men han har mye spenninger i nakke, kjeve og bog. På slutten slappen han av bedre. 



Det var litt forskjell på de to instruksjonsmåtene, men jeg tror de er veldig fine å kombinere. I morgen skal jeg få ri hesten til Karin på Ellingsrud, og det blir kjempespennende og ganske skummelt. Jeg har gått forbi Ellingsrud Ridesenter før, og det er bare en masse skumle dressurfolk der! Men gøy blir det i allefall!